Frivillig skatt til hjembygda?

Flere og flere har tatt høyere utdannelse. Mange unge mennesker flytter inn til storbyen og blir rike. Ofte er det par med høy utdannelse hvor en jobber i privat og den andre i offentlig sektor. De har fortsatt familie og besteforeldre på landet ett sted. Kan den nye økonomiske eliten gi noe mer tilbake til hjembygda?

Det står mye om hvor store motsetninger det er mellom distrikts-Norge og storbyene, særlig til hovedstaden. Alle de samfunnsøkonomiske reformer som støtter stordriftsfordeler gir en slik retning. Dermed spår mange, inkludert meg selv, et kraftig valgskred for Senterpartiet i høstens valg. Derfor er det viktig for borgerlig side å tenke nytt om fordelingen av godene.


Bilde: Kviteseid kommune, MS Victoria på Telemarkskanalen.
 

Bare digger, digger å leve utenfor Ring 3...

Livet utenfor Ring 3 i Oslo er fantastisk. Vi har gleden av å bo like ved storbyen, og har naturen tett inn på hverdagen. Ski in, ski out. Renere luft, mindre stress og litt lavere boligpriser. Gjennom de siste 20-30 årene har mange flyttet til kommuner innen 1 times vei fra Oslo-gryta. Flinke folk fra mindre steder på vestlandet, i Nord-Norge osv. som er pliktoppfyllende, betaler skatten (nesten) med glede, særlig når lokalsamfunnet leverer god velferd.   

Men skattepengene våre spres over hele landet, nærmest tilfeldig og det er ikke en slik dugnad velgerne ønsker seg. Norsk Tipping har en smart ordning, grasrotandel, som gir deg muligheten til å støtte idrettslaget lokalt eller musikkkorpset. Det gir meg en ny idé.

Hva med å innføre en mulighet til å skatte direkte til hjembygda? For å sikre bestemor et godt eldretilbud, eller ha mer til næringsutvikling lokalt? 

 

Småbedrifter skaper inntekter som betaler for lærere

I tillegg er det svært mange små og mellomstore bedrifter som bygger seg opp, og skaper jobber i hele landet. NyAnalyse har beregnet disse skattebidragene for finansiering av velferd. Jeg holdt foredrag på Vest- Telemark konferansen i Vrådal nylig, og hele salen applauderte en lokal jobbskaper (Faun AS) som stolt sto frem som lokalsamfunnets helt. Hans bedrift med 9 ansatte betalte for 6-7 lærere hvert år gjennom sitt skattebidrag (både ansatte og bedrift). Det var godt å kunne bidra til denne anerkjennelsen med 30-40 politikere tilstede i salen. Videre så vi på Dyrud Elektro med ca 20 ansatte og 4 lærlinger i Seljord som la til rette for rundt 20 lærere eller sykepleiere. Kjempeviktig bidrag som også tar med seg virkningen på alle underleverandører.

Det som er synd er at bedriftslederen ikke kan styre mer direkte hvor samfunnsbidraget får ha størst fotavtrykk. Selvsagt er det slik at de ansattes lønnsskatt i nokså stor grad kommer kommunen de bor i tilgode, men på bedriftssiden er det fint lite lokalt økonomisk tilskudd. 

Vel, uansett hvor eliten bosetter seg, får seg jobb - og kjøper sine kaffelatter, er det tungt for bygda å skape nok inntekter.


Kilde: Boken The Norway Way, av Jenny K. Blake (2011).

En positiv utvikling for distriktene kan være muligheten for det "grønne hjemmekontoret". I disse tider med samarbeid over landegrenser, helt til Asia og USA, på digitale plattformer, bør det være mulig å ha ansatte på den ytterste øy eller det høyeste fjell. Så lenge bredbåndsdekningen er god nok. 

Et slikt samarbeid på tvers av kommunegrenser vil kunne sikre jobber, skatteinngang og levende bygder. 

 

Og de som ikke vil flytte hjem igjen, får vurdere å skatte mer direkte gjennom en "grasrotandel" til Kviteseid, Vinje eller Åmli. Eller til kommuner som Torsken, Loppa og Karasjok, samt Røyrvik og Trysil. Brems fraflyttingen og støtt om eldreomsorgen! 

Frivillighet og deling er en positiv trend, og skattemoralen til nordmenn og følelsene for hjembygda er der. 

Nå gjelder det å tenke og handle raskt, før valget til høsten er avgjort. 

 

Hvor mange mister jobben ved robotisering?

Imorgen kommer en spennende rapport fra Delingsøkonomi-utvalget som Siv Jensen nedsatte for rundt ett år siden.

Utfordringen for nordiske politikere er at kampen mot arbeidsledigheten og for arbeidslinja står sterkt i befolkningen.

Derfor er det ikke slik at alle innovasjoner (Uber og Airbnb, ny facebook "bank" osv) vil komme forbrukeren tilgode like raskt som teknologien er tilgjengelig og utprøvd. Samtidig er vi de husholdningene i verden med mest kompetanse på digitalisering i "privatsfæren". Det krever endring som forbrukerne vil ha. Tempo på revolusjonen er utfordringen.

Innen helse er det enklere politisk fordi det vil mangle mange tusen helsearbeidere og varme hender. Dermed kan IKT og velferdsteknologi være langt enklere å prioritere enn ny teknologi innen transportbransjene.

Under er en figur fra en McKinsey-studie (2016) som viser hvor potensial for innsparinger av tid på ulike arbeidsoppgaver:

Blir halve arbeidsstokken borte innen varehandel og transport?

Det er verdt å legge merke til at rundt 50% av arbeidstiden (oppgavene) vil kunne automatiseres innen både varehandel og transport i fremtiden. Videre vil det kunne effektiviseres bort 38% av tiden innen offentlig adm, forsvar og politi. Også bygg & anlegg er utsatt med ca 47% som kan automatiseres bort. 

Elefanten i rommet: Politikere og arbeidslinja

Både Ap og Høyre satser velvillig på grep som sikrer moderne og digitale løsninger, men det gjelder å sikre at de fleste henger med og arbeidslinja står sterkt i Norden. 

Valget til høsten vil vinnes av den siden som viser tydelige visjoner for fremtiden, men ikke er naiv optimist ved å slippe internasjonale aktører for raskt inn i nasjonale markeder. Da vil norske arbeidstakere si nei til hurtigtoget digitalisering, og fagforeninger bygge større hindre enn vi trenger. Det gjelder å finne en gyllen balanse som vi ofte har klart tidligere i Norge.

Derfor er det alltid slik at fremtiden kommer saktere enn nyskapende IKT-aktører ønsker seg, men likevel raskere enn deler av arbeidsstyrken ønsker seg. Her har vi et stort dilemma som stortingspolitikere og andre må vurdere nøye.

Både skattesystemet, rettigheter til ansatte, ansvar for robotens feil og masse annet står på agendaen. 

Jeg ser frem til å lese utvalgsrapporten imorgen, og håper de har tenkt på både fornyelse og varig jobbskaping.

Arbeidsmarked: Faren over for Vestlandet?

Det er selvfølgelig for tidlig å konkludere med at arbeidsmarkedet er friskmeldt med over 130.000 arbeidsledige i Norge. Imorgen kommer nye tall fra SSB på arbeidsmarkedet, og de kan selvsagt gi oss ny kunnskap om hvor vi er i konjunkturfasen. 

Uansett er det noen positive signaler, også på Vestlandet. Det meldes om flere nye bedrifter i Norge og Rogaland i januar 2017 enn ett år tidligere, og antallet konkurser øker noe mindre enn før. Tallet på bedrifter med ansatte er også steget igjen, forsiktig oppgang, men mulig et viktig trendbrudd for regionen.

Selvsagt er det uheldig med flere langtidsledige enn vi ønsker for regionen og norsk arbeidsliv. 

Videre har jeg sett på noen tall fra skatteinngangen etter fylke som viser at flere fylker har fått en sterk økning i skatteinntekter de senere årene. Det er fortsatt vestlandet som sliter, men det snur opp igjen nå. 



Rogaland har opplevd en liten økning i skatteinngang fra lønnsskatter, arbeidsgiveravgift, bedriftsskatt og trygdeavgifter. Økningen i oljefylket er lavest av alle fylkene fra 2013 til 2016, med 2,5% eller 1,8 mrd kroner. Det er likevel over nivået (nominelt) fra før oljesmellen slo til i 2014. Troms ligger på topp med en utrolig vekst på rundt 20 %. Det er nok beviset på suksess innen fisk, sjømat og bra vekst i arbeidsmarkedet. Hele 2,9 mrd kroner høyere skatteinngang i 2016 sammenliknet med 2013.

Det er som man ser store regionale variasjoner, og skatteinngangen inneholder mange ulike poster, hvor mye går til statskassen - og mindre går direkte til regionen/kommuner.

Likevel viser det at en stor del av bedrifts-Norge og flinke ansatte gjør en kjempeinnsats med omstillingen av Norge.

Det er nok også bidrag fra regionale tiltakspakker, skatteendringer og gründerstøtte samt lav rente/svakere krone, som drar opp aktiviteten mange steder. 

Alt er ikke svart -hvitt for oljelandet Norge. Det er viktig å ha med seg ved inngangen til valgåret 2017! 

Lille Trump og store Trump

Stopp verden, jeg vil hoppe av globaliseringskarusellen, sier USAs kommende president Trump. 

Det skjer større endringer enn på flere tiår når det gjelder synet på internasjonal arbeidsdeling, handel og offentlig innblanding. USA vil bremse kreftene fra globaliseringen, mens Kina roser gevinstene fra samhandel og markedsutviklingen.

      
Bilde: Donald Trump i valgkampen og Kinas president Xi Jinping i Davos, kilde DN.no

I Davos talte Kinas president Xi Jinping til elitene fra næringsliv og politikk. Rollene er fullstendig byttet om. Kina er blitt verdens tydeligste og største tilhenger av frihandel. USA er langt mer skeptisk enn tidligere. Det er selvsagt enklere å være tilhenger av frihandel og konkurranse hvis man er den mest konkurransedyktige økonomien.

I USA tiltrer en kontroversiell president Trump - som vant bla. på bakgrunn av virkningene som følger av en intens globaliseringsperiode (og en lite populær motkandidat). 

Egentlig er det ikke noen overraskelse etter at Asia og Mexico (samt deler av Øst-Europa) har tatt igjen USA og Europa som produksjonssted for arbeidsintensive varer. Verkstedet for arbeidsplasser i industrien har vært på flyttefot lenge. Millioner av ansatte i vesten har fått kjenne at rask, global konkurranse uten offentlig innblanding ofte skaper tapere internt i vestlige økonomier, mens fattige andre steder løfter sin arbeidsevne og inntekt betydelig. 

Land som USA og en stor del av Europa, med store gjeldsutfordringer etter Finanskrisen, har fått merke at de ikke klarer å sikre innbyggerne nye jobber eller god nok trygd. De har ikke de samme statsfinansielle musklene som Norge - og de har ikke en like stor andel ansatte direkte og indirekte med arbeidsgiver i stat eller kommune. Vi har lenge vært annerledeslandet.

Norge er nettopp blitt kåret til landet med den mest "rettferdige" fordelte veksten i verden.

http://e24.no/makro-og-politikk/arbeidsliv/world-economic-forum-norge-best-paa-inkluderende-vekst/23898504

Det er fordi vi har tjent enormt på ringvirkninger rundt oljen, kombinert med rettferdig (men dyr) lønnsdannelse og en raus offentlig sektor. I første runde får ansatte i private bedrifter høye lønninger fordi oljeprisen er høy, deretter følger andre private bedrifter etter. Bedrifter som ikke klarer lønnsnivået faller fra og går konkurs. Offentlige lønninger følger den private lønnsveksten, og kjøpekraften har økt betydelig. Det har sammen med lave renter sikret kraftig boligprisvekst, hyttebygging og høyt bilsalg for 2/3 av befolkningen.

Høy sysselsetting og god skattemoral medfører at flertallet kan betale relativt god trygd til de som faller ut av arbeidslivet (enten det er midlertidig eller varig). Det betyr ikke at alle er fornøyde med en arbeidsledighet på 4,8 %, men det er langt verre andre steder.

 

En liten, åpen økonomi som Norge har klart kunststykke å overleve med de globale kreftene fordi vi har hatt markedstilgang for våre varer (olje, gass, aluminium, fisk og tjenestebasert oljekunnskap og skipsfart). Vi har også fordelen av engelskkunnskaper og at Norge ikke utgjør noen trussel i politisk eller økonomisk forstand. Andre land har møtt langt tøffere utfordringer. Vi må derfor være litt forsiktige med en ensporet hyllest til globale markedskrefter når flere vestlige land opplever en "trykk-koker" hos store deler av sine velgergrupper. Effektiv handel er viktig, men politikere må uansett forholde seg til nasjonale valg og respektere velgerne sine. Brexit er et klart eksempel på det siste. Utenfra ser det usolidarisk og dramatisk ut for EU. Jeg tror konsekvensene blir mindre enn man frykter. 

Trump tiltrer som president i USA på fredag, og synet på veksten i verdensøkonomien er oppjustert før han begynner i jobben. http://www.aftenposten.no/okonomi/Eksperter-spadde-okonomisk-ragnarok-etter-Brexit-og-Trump-Nye-tall-viser-okt-optimisme-612973b.html

Det kan være fornuftig å holde igjen noe på skepsisen til mannen har styrt landet en periode. 

I Norge går det mot Stortingsvalg i september.

Tre megatrender vil påvirke valget: Globalisering, teknologi og eldrebølgen. Alle går i bunn og grunn inn på tema arbeidsplasser og helse. Og selvsagt vil sentraliseringen som Senterpartiet vil fremheve som vår tids største utfordring her hjemme, stå i sentrum.

Slagsvold Vedum, av noen kalt Lille Trump, vil vinne mange velgere på å fronte misnøye mot Oslo-eliten gjennom den lange valgkampen. Hvordan skal Erna og co hindre at Lille Trump får opp mot 10 prosent av landets velgere?

 

For alle oss som er engasjert i økonomi, politikk og samfunnet vi lever i, ser 2017 ut til å bli svært spennende. Når Kina snakker opp markedets fortreffelighet, USA vil bremse frihandelen og Storbritannia går ut av EU, ser det ut som verden er blitt gal?

I tillegg stiger Senterpartiet på meningsmålingene. Tiden er inne for å tenke nye tanker som går langt utover dieselforbudet i hovedstaden.

Skaper oljekrise og digitalisering dommedag?

Dommedag truer norsk arbeidsliv

Roboter overtar jobbene til flere og flere i de arbeidsintensive bransjene. I Dagens Næringsliv spår Visma-sjefen at en digital revolusjon venter. Jeg er helt enig, men tror at mulighetene til å skape nye jobber i privat sektor fortsatt finnes. Videre ser det ut som at oljepenger er nødvendig for å smøre omstillingene. Her er Norge verdensmester.

Større statlige arbeidsplasser som Statoil, Posten og deleide DNB sysselsetter færre enn for 10-15 år siden. Det skyldes en kombinasjon av liberalisering av markeder, ny teknologi og uttak av produktivitetsgevinster. I året hvor et viktig Stortingsvalg står foran oss, er det klokt å tenke seg grundig om. Vil nærmest alle jobbene forsvinne?



Ny virkelighet krever ny kompetanse

Det norske arbeidsmarkedet står foran enorme forandringer med digitalisering av stadig nye oppgaver, færre ansatte bak hver produserte enhet og mindre oljeproduksjon (ringvirkninger) enn tidligere. Det har skjedd store endringer innen industrien, finans og media siden år 2000. Mange har mistet jobben, men et flertall har fått ny jobb etterpå. Norge har en periode med svært høy verdiskaping fra 2003 til 2014, så kom oljesmellen med store negative konsekvenser på næringen, leverandørindustrien og jobbveksten. Det er ingen tvil om at historisk lav rente, svakere krone for eksportindustrien og ekspansiv finanspolitikk (bla. store infrastruktursatsinger) har holdt arbeidsmarkedet flytende i tøffe tider. 

Hvordan er det da mulig at arbeidsledigheten er høy, rundt 4,8% (AKU), med 225 milliarder kroner i oljepengebruk?

Vi må være klar over at arbeidsmarkedet er dynamisk på den måten at nye jobber skapes, samtidig som andre forsvinner. Kombinasjonen av oljekrise, digitalisering av store bransjer og mer fokus på effektivitet i offentlig sektor betyr mindre sysselsettingsvekst per produksjonsenhet eller per brukt oljekrone. Det er ikke lenger tradisjon for å lage skjermede arbeidsplasser i offentlig sektor eller store private bedrifter, for den saks skyld. Global konkurranse har endret arbeidslivets forutsetninger betydelig. 

Rusten verktøykasse?

De store omstillingene gjør at både skattekutt og bruk av offentlig sektor som støtpute for ledighet ved høy oljepengebruk virker sløvere enn tidligere. Alle land setter ned skattene, så det gir liten effekt, men konsekvensene ved å la være kan være store. Infrastrukturprosjekter og bygging av veier har gitt positive virkninger for ledighet innen bygg & anlegg. En del av dette går til utenlandske aktører eller underleverandører, slik er det med en global markedsplass. Økt sysselsetting i offentlig sektor er et stort dilemma. Vi har trengt flere arbeidsplasser når ledigheten steg kraftig, men vi ønsker ikke å blåse opp utgiftsnivået og lønninger i offentlig sektor. Jeg tror det har vært nødvendig pga stor privat, digitalisert omstilling - kombinert med vår nordiske modell som setter lav arbeidsledighet som viktigste politiske suksessparameter. 

Økonomer og andre bezzervissere som sier oljepengebruken burde vært betydelig lavere de siste 2-3 årene, sier egentlig at arbeidsledigheten burde vært 0,5 prosentpoeng høyere? Det er i tilfelle rundt 25.000 flere uten jobb.

Norske politikere vil måtte "finne seg sjæl" i valgkampen i 2017. Hvordan skal vi utdanne - og etterutdanne - både lærere, helsearbeidere og industriarbeidere til en ny og mer digital arbeidsplass? 

På hvilken måte skal vi beholde konkurransekraft i møte med andre land når oljenæringen er mindre viktig enn før? På lag med fremtiden vil innebære omstilling og IKT-løsninger, samt at privat og offentlig jobber sammen om bedre løsninger.  

Satsingen på private jobber bør på ingen måte bremse, men det er ingen enkle løsninger for et land hvor offentlig sektor står for halve "verdiskapingen".

Jeg ser frem til gode og nyanserte diskusjoner frem mot valget!

Regjeringen trenger en ny Finanskrise?

Miljøpartiet De Grønne har spurt Regjeringen tilknyttet Statsbudsjettet for 2017:

Hvilke tiltak kan utløse utslippsreduksjoner på hhv. 3, 6 og 9 % i 2017?

Spørsmålet er forelagt Klima- og miljødepartementet som har utarbeidet følgende svar:

"Norge fører en ambisiøs klimapolitikk. Over 80 pst. av utslippene av klimagasser i Norge er underlagt en pris, gjennom kvoteplikt og/eller CO2-avgift. Norge innførte CO2-avgift i 1991, som ett av de første landene i verden. En evalueringsgruppe under FNs klimapanel skrev i fjor at «the combination of the comprehensive coverage of sectors and the considerable level of taxation in Norway is unique in the world.» (Skryt fra FN for allerede høye bilavgifter, men siden nordmenn er vant med disse - og har god råd - bidrar det lite i miljøregnskapet?)

I Norges siste rapportering under FNs klimakonvensjon ble det anslått at utslippene i 2010 ville ha vært 13-15 mill. tonn CO2-ekvivalenter høyere i 2010 uten de klimatiltakene som er innført siden 1990. Virkningen av tiltakene har kommet gradvis over tid, og tilsvarer en gjennomsnittlig reduksjon på i størrelsesorden 0,7 mill. tonn CO2-ekvivalenter per år.

Statistisk sentralbyrås foreløpige tall for klimagassutslipp i 2015 viser at utslippene fra norske områder totalt var 53,9 mill. tonn CO2-ekvivalenter. Sammenliknet med dette vil utslippsreduksjoner på 3 pst. tilsvare 1½ mill. tonn CO2. I perioden etter 1990 er det bare under den økonomiske nedgangskonjunkturen på begynnelsen av 1990-tallet og under det økonomiske tilbakeslaget i forbindelse med finanskrisen i 2009 at utslippene har falt så mye fra ett år til det neste.

(Min kommentar: Finanskrisen 2008-2009 ga Miljøutslipp - 3%, med økonomisk fall -1,6 %. For 2017 er vekstprognosen 1,7 %, så de får ikke noe gratis herfra. Nedtur i norsk økonomi, det trenger Regjeringen for å nå klimamålene?)

Sammenliknet med nivået i 2015 vil en reduksjon i utslippene av klimagasser på henholdsvis 6 og 9 pst. tilsvare om lag 3¼ og 5 mill. tonn CO2-ekvivalenter, dvs. henholdsvis noe mer enn og nær det dobbelte av den reduksjonen i utslipp som ble observert for finanskriseåret 2009. Til sammenlikning var samlede utslipp fra alle personbiler i Norge om lag 5 ½ mill. tonn CO2-evkvialenter i 2014. (Regjeringen trenger: Hver femte personbil med kjøreforbud i ett helt år!)

Det vises også til omtale som gjelder oppfølging av anmodningsvedtak nr. 868 i KLDs budsjettproposisjon om utslippsbaner, der det er gitt en nærmere gjennomgang av potensialet for utslippsreduksjoner i de ikke-kvotepliktige sektorene. Gjennomgangen er blant annet basert på rapportene Kunnskapsgrunnlag for lavutslippsutvikling (rapport M229, 2014) og Klimatiltak og utslippsbaner mot 2030 (rapport M386, 2015) fra Miljødirektoratet. I dette kapitlet er det også vist til en studie fra Statistisk sentralbyrå fra 2016, hvor det analyseres hvor høy kostnadene kan bli dersom utslippene i ikke-kvotepliktig sektor i Norge skal reduseres med rundt 40 pst. i 2030 i forhold til 2005.

Etter at innsatsfordelingen i EU er klar, vil Regjeringen legge fram en sak for Stortinget om hvordan en vil arbeide for å nå målet om å redusere utslippene i 2030 med 40 pst. sammenlignet med 1990.

(Det er fremtidens politiske målsetninger - etter 5.desember - som blir virkelig vanskelige forhandlinger...)

Lykke til!

Statsbudsjett mot remis eller sjakk matt?

Sjakk og politikk følger for tiden de samme mønstrene og spenningsnivået er høyt. Etter 12 partier står det uavgjort i sjakk-VM. Det er tilsvarende stilling mellom blått og gulgrønt i forhandlingene om 2017-budsjettet. 

Spillets gang:  

Statsbudsjettet legges frem 6.oktober: Norsk åpning med mange bønder som sperrer for blå løper (Siv) og blå dronning (Erna).  



Grønn springer (Trine) med overraskelsesangrep på blått lag; tidenes gråeste åpning og løftebrudd på grønt skifte.

Blå rokade: Bilpakken er hellig og kan ikke på noen måte justeres. Blå stormester kommer med ultimatum før andre parti. Frp kan ikke ofre flere brikker uten grønn retrett.

Gul løper (Knut Arild) tar lang tenkepause. Kontantstøtte er jo viktigere enn bilpakken for 2017, men grønn springer er svært viktig alliert.

Remis-spill i flere uker.

De finanspolitiske (stor)bøndene i Finanskomiteen som Høyres Svein, FRPs Hans Andreas, KRFs Hans Olav og Venstres Terje spiller remis og enda flere remis. Etter slike lange partier med forhandlinger er det kun dronninger og enkelte løpere og springere tilbake på brettet.  

Spillerne tar lengre pauser mellom partiene med tøffe forhandlinger, men blå dronning har holdt en tilbaketrukken rolle. Nå skjer det omrokkeringer: En Nord-Norge reise måtte også ofres før det siste partiet. Nå er dronning Erna 100% med på sluttforhandlingene.

I omspillet før armageddon i Stortinget 5.desember, vil det bli både hurtig-forhandlinger og lyn-forhandlinger.

Kampen mellom blå stormester mot grønngul stormester er helt åpen.

Nervene er i helspenn, og sittende stormester med blå brikker har noe mindre erfaring med lyn-forhandlinger enn gulgrønn motstander. På den annen side har blå stormester flere tallmester-bønder i sitt finansdepartement. Problemet nå er at det er hurtig-regning på tiltak som gjelder.

Til slutt skal det kåres en vinner i budsjettforhandlingene i Stortingssalen 5.desember.

Det er kanskje tidenes politiske Armageddon i Norge siden Carl I. Hagen kastet Willoch-regjeringen i 1986.

Blir det sjakk matt for de blå med kabinettspørsmål eller remis hvor Krf redder regjeringen?

Grønn springer fra E6 slår ut blå rokade... Venstre bryter forhandlingene!

Konsekvens: Bondepartiet og rød stormester Jonas truer blå dronning, men det partiet varer i hele 9 måneder!        

Kronprinsen heier på gründere på Vestlandet

Kronprinsen heier på gründere i vest. 


Kilde: Stavanger Aftenblad, 17.nov 2016
 

AS Norge omstiller seg fra oljeøkonomi til alt mulig annet. Gründerskap og delingsøkonomi blomstrer om kapp med offentlige støtteordninger og tiltakspakker for Vestlandet. Det er mantra om kunnskap som den nye oljen som driver oss!

Renten er rekordlav som stimulerer til boligkjøp og forbruk i dag fremfor imorgen. 

En stor del av jobbveksten kommer innen bygg, reiseliv og offentlig sektor. Men det skjer også spennende utvikling på digitale løsninger, IKT og nye tjenester. Det er helt tydelig at oppstartere nyter mer respekt og beundring enn for 5-10 år siden. Fantastisk bra det!

Best i vest?

SSB har nylig lagt ut tall som viser hvor nyskapingen er høyest i landet vårt. Det er ingen overraskelse at det er Rogaland som topper listen. Det er slik at antallet som starter egen bedrift i årets første 9 måneder er ca 13 % høyere enn samme periode i 2015. Det er nærmere 4.000 nye bedrifter og enkeltmannsforetak som har startet opp i det tradisjonelle oljefylket.

Hvis 30% av oppstarterne overlever de neste 5 årene som er historisk trend, vil det kunne bety 3500 til 4000 arbeidsplasser mer årlig som regionen sårt trenger mot 2020. Det er svært sannsynlig at dette er mange dyktige ingeniører som ikke lenger har en jobb i oljenæringen. Nød lærer ingeniører å starte selv, kan vi omskrive ordtaket med. 

Jeg tror at både pisk (nedbemanninger og dårlig arbeidsmarked), og gulrot (lav rente, tiltakspakker) kombinert med oppsparte midler og ektefelle som jobber, betyr at mange kan søke lykken i entreprenørskap. 

Jeg håper selvsagt at flest mulig lykkes, men vi trenger å vite mer om hvilke bransjer som driver nyskapingen. 

Flest enkeltmannsforetak innen underholdning...

En indikasjon er at bygg, detaljhandel og tekniske fag dominerer - men det er også andre fag. Tallene jeg fant var kun på enkeltmannsforetak i 2015 (altså ikke i år!):

Oppsummert sier tallene om oppstartere som enkeltmann i fjor at det er 2800 totalt. Flest, eller 10 %, er innen kunst og underholdning med 285 personer, mens detaljhandel følger like bak med 9% andel. Innen bygg & anlegg er det også 9% andel. Ingeniører kan starte innen flere av bransjene, så de er representert. Legg også merke til helse og undervisning med 7-8% andel hver! 

NB! For aksjeselskap vil helt sikkert andre bransjer ligge på toppen av nyskapingsbarometeret. I den gruppen er også flere, rundt halvparten av bedriftene som overlever fem år eller lenger.

En ting er sikkert;

Vi trenger alle oppstartere som er villig til å ta risikoen for å sikre arbeidsplasser i region vest fremover!
  

Tap av jobber - før og etter Trump.

Trump vant med slagordet Make America great again. Verden tror ikke sine egne øyne.

Etter at de amerikanske velgerne har valgt Donald Trump som sin president er det lett å tenke at frihandelen vil bremse. USA vil være seg selv nok. 

Utfallet i USA-valget kan sammenliknes med Storbritannias valg om Brexit tidligere i år. Innbyggerne ønsker seg tilbake til storhetstiden i gamle dager. Årsakene bak er selvsagt sammensatte, men jeg forsøker meg på noen forklaringer.

Globalisering på speed.

Jeg tror det er liten tvil om at finanskrise, høy arbeidsledighet og lav utvikling i kjøpekraft (reallønn) for lavere middelklasse i USA har betydd mye. Kina spiller også en nøkkelrolle i utviklingen de siste 10-15 årene.

Handel skal være vinn - vinn i følge økonomisk teori om komparative fortrinn. Den enkleste modellen forutsetter ingen arbeidsledighet. Videre benyttes utviklingen med 1 milliard mennesker ut av ekstrem fattigdom, spesielt i Kina, som fasit på gevinstene. Selvsagt er dette fantastisk. Men det er viktig å huske på at kostnadene til flere millioner amerikanere (og arbeidsledige europeere) som ikke har fått vekst i kjøpekraften på 15 år. Så en riktigere konklusjon er at verdensøkonomien har tjent, de fleste land har tjent, men grupper innad i vestlige land har tapt. 

Samfunnsøkonomiske modeller forenkler ofte kostnader rundt menneskelig adferd. Det er netto antall nye jobber som viser at teorien fungerer, men det skaper en ustabil trykk-koker i landet hvis samfunnsgevinsten kun tilfaller 3/4 av innbyggerne. Derfor kan ikke politikerne prioritere helt uten å se på ulike grupper i et land. 

Tilbake til 2000-tallet

Store endringer var at Kina kom med i WTO i 2001, og tok over som verdens største industriprodusent. EU ble utvidet med flere land fra tidligere Øst-Europa i 2004. Arbeidsinnvandring, outsorcing og digitale kanaler ga ny spesialisering i handelen. For 10 år siden hadde NHO en stor globaliseringskonferanse, "Norge i Verden", hvor jeg satt i prosjektgruppen. En undersøkelse vi gjorde viste at nordmenn var mindre bekymret enn folk i andre land for virkningene fra økt globalisering. Videre var det slik at høyt utdannede menn var minst bekymret, mens lavt utdannede og kvinner var mer bekymret. Det har vist seg i ettertid at kvinner klarer seg best, da de i stor grad jobber i offentlig sektor. Menn innen deler av industrien og bygg & anlegg har fått det noe vanskeligere.

Den nordiske modellen er godt tilpasset en global og rask endring på det vis at ansatte beskyttes, mer enn at bedriftene som utkonkurreres skjermes. Vi skal heller ikke glemme at vi er gratispassasjer på FoU og innovasjon hvor USA og større land ofte ligger i front.        



Mer tap av jobber i USA fremover?

Fremtiden for arbeidere i USA blir ikke bedre mot 2030. Forskere ved Oxford Universitetet har spådd at 49 prosent av USAs jobber kan bli borte pga automatisering de neste 10-20 årene. Alle yrker med over 70% sannsynlighet for full automatisering (teknisk mulig, ikke politisk vurdert) faller innenfor kategorien. Dette kan i tilfelle bli veldig tilsvarende globaliseringen, men uten en synlig innvandringsbølge.  



Disse jobbene er mest utsatt for automatisering av 702 yrker i denne analysen. For Norges del har SSB brukt analysen og funnet at hver tredje arbeidsplass kan bli borte pga automatisering de neste 10-20 årene. Vi må selvsagt ikke glemme at det skapes nye jobber hele tiden, men det utfordrer arbeidsmarkedet og kompetansebehovet hos de ansatte. Det er verdt å nevne at antall industrijobber i Norge falt med 35% i 20-årsperioden fra 1981 til 2002. Men norsk olje gjør oss helt unike - frem til nå.

Svakheter med "tap av jobber analysen"

Noen viktige momenter som bør nevnes tilknyttet analysen er:

Omstilling, ny teknologi og utskifting av jobber skjer hele tiden. Nyskaping og konkurser, opp- og nedbemanninger nasjonalt er helt vanlig i en økonomi. Og 70% sannsynlighet for at jobben automatiseres bort gir 30% for at den ikke gjør det. Det er tilsvarende oddsen Trump slo i presidentvalget denne uken.

Demografi-utviklingen med sterk økning i etterspørsel etter helse- og omsorgstjenester mangler. Analysen tar ikke hensyn til at høyere produktivitet sikrer høyere lønninger og bedre lønnsomhet som gir mer etterspørsel og flere jobber andre steder.

Økt utbredelse av digitale løsninger medfører som oftest lavere priser på produkter og dermed høyere etterspørsel. Det gir igjen høyere produksjon og isolert mer behov for arbeidskraft. Videre må det investeres i digitale løsninger og høy kompetanse, og det skaper behov for dyktige ansatte til å utvikle teknologien som gir nye ringvirkninger.

Det er likevel slik at grupper av ansatte innen spesifikke bransjer får problemer, og det varierer med velferdssystemene i de ulike landene om hvor negative konsekvensene blir. Jeg tror analyser av globalisering i en større kontekst vil komme de nærmeste årene og gi noen nyanser vi kan trenge.

En svært viktig prioritering for politikerne er å investere i økt kompetanse til ansatte og arbeidsledige slik at færre faller varig utenfor. 

Bolighaier og pensjonssparing: hvorfor stiger prisene?

Dagens tall for eiere av Oslo-boliger er 22 prosent opp med boligverdien på 12 måneder. Langt utenfor normalen. 

Hvorfor skjer dette?

Lav rente. Norges Bank holdt renten uendret på sitt september og oktober-møte, og signaliserte at renten vil holdes lavt de neste par årene. Det er ikke vår jobb å sette renten opp pga. boligprisutviklingen i en region, men vi er bekymret, sa Øystein Olsen. 


Kilde: Eiendom Norge

Nordmenn flest som eier en bolig og har 3-4 millioner i boliglån har opplevd at de beste boliglånsrentene falt fra rundt 4 prosent i 2014 til under 2 prosent i dag. Dermed faller årlige renteutgifter på 3 millioner kroner i lån fra drøyt 86.000 kroner etter skatt til mer moderate 45.000 kroner. Kombinasjonen av høy boligprisvekst og lavere renteutgifter har gjort det langt mer lukrativt å eie enn å leie. Unge mennesker i dag har heller aldri opplevd høye renter på boliglånet, og "ulv- ulv-ropet" om renteøkning i fremtiden har lite gjennomslag.   

Flere bolig nr 2-haier. Flere og flere nordmenn sparer til pensjon i form av bolig nummer to. Tallenes tale er at antallet sekundærboliger har steget med 14 prosent i Oslo fra 2010 til 2014. Rundt hver åttende person eier en sekundærbolig. For gruppen over 67 år er det en vekst på over 30 prosent i eiere av sekundærbolig. Verdien av disse boligene var i gjennomsnitt 3,6 millioner kroner i 2014. Da var grunnlaget for formuesskatt på kun 50 prosent, men bankinnskudd og aksjer var 100 prosent. Nå er det jevnet ut med 80 prosent for sekundærboligene. I statsbudsjettet for 2017 ble aksjer nedjustert til 90 %. Det er riktig og viktig medisin.

Lav avkastning i banken, Med de prisene som Oslo ligger på og avkastningen, så slår det knock out på alle alternative investeringer. Aksjer fremstår som mer risikofylt for mange, og inntekt fra utleie kombinert med sterk vekst i boligpriser gjør det lukrativt. Det er en forklaring når sparing i bank er tapsprosjekt ved høyere inflasjon enn avkastning årlig om dagen.

Forskudd på arv og bolighjelp høy.

Det er tendenser til panikk blant unge som ikke kommer inn i boligmarkedet. Særlig gjelder dette når prisene på mindre leiligheter øker med opptil 20 prosent årlig i Oslo. Jeg tror det er en kombinasjon av at langt flere får familiebidrag eller arv, bankene konkurrerer om kundene og status ved å eie i hovedstaden er på all time high. I følge en spørreundersøkelse gjennomført av NOVA høsten 2015, er utviklingen i andelen som får forskudd på arv steget fra 27 til 34 prosent fra 2014 til 2015. Det kan ha sammenheng med fjerningen av arveavgiften som gjør det enklere å hjelpe. Fra andre undersøkelser vet vi at 4 av 10 unge boligkjøpere får økonomisk støtte fra familien. De fleste får 200- 400.000 kroner, men 1 av 10 får over 900.000 kroner. Det er bidragsyter til Oslos prisboom i det siste.

Innbyggervekst. Befolkningsveksten er også en klar driver bak dette. Hver fjerde innvandrer til Norge havner i Oslo innen fem år. Det har gjennomgående vært bygget for lite og kanskje feil type boliger. 

Hvilke tiltak kan politikere gjøre i neste fase?

På etterspørselssiden er det mulig å begrense rentefradraget for boliger man ikke bor i selv, eventuelt trappe ned rentefradraget over 10 år. Det er mulig å gjøre grep som hindrer kjøp for direkte videresalg slik Obos har innført. Andre tiltak som hindrer spekulasjon kan vurderes, men Oslo trenger også utleieboliger - så det gjelder å vite hva man gjør. Videre kan det bygges mer i offentlig regi tiltenkt et bredere leiemarked for unge eller utsatte grupper, men dette er kontroversielt. Det politiske arbeidet som pågår med å forenkle byggeprosesser og planarbeidet er uansett viktig. Leilighetsnormen som skal sikre flere store boligenheter innenfor Ring 2 tror jeg blir endret. Det er rett og slett for eksklusivt å ha denne regelen når tusenvis står i kø etter mindre leiligheter.

Men slike tiltak kan være helt feil for boligmarkedet i Stavanger hvor prisene har falt 4 % siste 12 måneder. Ikke lett å løse denne floken..

Boligpolitikk er mer aktuelt enn noen gang ett år før Stortingsvalget. Stemningsbølgen er at arbeidsmarkedet er noe bedre enn for ett år siden, og at Vestlandsproblemet ikke rammer Oslo og Østlandet. 

Vil boligprisene i Oslo stige like mye frem mot valget?

Nettavisen lesere sier dette:



Innlegget er basert på bidraget i NEFs magasin Eiendomsmegleren nr6/2016.

hits