Mennesker viktigere enn teknologi og Kina

Vår verden er ikke lenger stabil.

Virkninger fra globalisering og raske teknologiskift utfordrer både den menneskelige og politiske fornuften. Det rasjonelle i næringslivets og elitenes agenda bør møtes av sunn skepsis hos innbyggere og ansatte. I den nye verden er ikke effektivitet og konkurranse alfa omega på mellomlang sikt. Jeg er helt overbevist om at en overdose med globalisering, digitalisering og robotisering vil gi oss større nasjonalpolitiske utfordringer enn på svært lenge. Å verne om den menneskelige og kollektive fornuft vil helt sikkert prege partiprogrammene til både høyre- og venstresiden. I Norge er det spesielt nærliggende siden det er Stortingsvalg i september. Derfor er det viktig at ikke Erna settes tilbake av Kina-syndromet i møte med vanlige velgere.

Når små, åpne handelsnasjoner som Norge og de nordiske land har opplevd en god utvikling de siste 10-15 årene som følge av globalisering, skyldes det i stor grad fordi man klarer å kombinere markedets "animal spirit" og en relativt riktig fordeling av godene. Med Kinas inntreden i handelen (WTO-medlem fra 2001) endret markedsplassen seg radikalt. På ryggen av Kina har Norge som energi- og råvarerikt land tjent svært mye. Baksiden av medaljen for alle de land som ble direkte utkonkurrert i Europa, etter hvert USA, er noe økonomer burde snakket om langt tidligere. Det er nettopp dette som skapte Brexit- og Trump-bølgene. Det kan også gi en svært nasjonalt orientert fransk regjering. Hvis noen er overrasket over det, er det fordi vi har levd i vår egen lille Nordiske boble.

Figuren under viser hvordan Sverige og Tyskland fortsatt er våre viktigste eksportland, men at UK sakker etter - og Kina drar på skikkelig. Og det i en periode hvor handel med Kina lå delvis nede i siste 5 årsperiode. Dette forklarer enkelt hvorfor Erna og næringslivets elite har besøkt Kina. Det er rett og slett stedet på jord med størst business-potensial. Jeg vil helst ha Erna tilbake i den trauste norske valgkampen, hvor velgerne befinner seg. En stor Kina-avtale gir intet valgskred utenom for enkelte i direktørsjiktet eller den statsvitenskaplige eliten. 



Etter dotcom og globalisering...

Digitaliseringen og fokus på høy produktivitetsvekst i Norge og verden for øvrig følger et mantra om effektivt varebytte og læring mellom nasjoner. Det skal bake kaken større, og sikre flere land en god velferd. Fantastisk viktige mål, og som oftest i tråd med samfunnsøkonomiske lærebøker. På den annen side er det også samfunnskostnader hvis roboter og internasjonale konsern får for mye makt i en ustabil verden. Bill Gates har fremmet tanken om en skatt på roboter. Ja, kunne det vært rettferdig med en variant av arbeidsgiveravgift på roboter som åpenbart overtar oppgaver fra ansatte som mister jobben. På den måten ville incentivet til bedrifter gå noe mindre i retning av maskiner? Eller burde vi fjerne arbeidsgiveravgift på ansatte, da det er en straff for å ha mennesker jobbende i bedriften? Jeg ser motforestillinger, men det er viktig å være åpen for nye tanker.

Mine erfaringer fra dotcom i perioden 1999-2001 har gitt meg en god magefølelse på hypedrevet salg i et samfunn. Det er ingen tvil om at vi lever slik jeg solgte "real-time, online marketing" i år 2000. På den annen side tok det over 10 år å sikre fornuftige og trygge IKT-leveranser, og koblinger av data er fortsatt problematisk. Det kan være personvern, datasikkerhet eller landets sikkerhet som bremser utbredelsen. 

Mitt poeng er: vær skeptisk til løftene fra både internasjonale konsern og konsulenter med fancy titler. Mye er markedets evige runddans, og selv om alt er mer modent i dag, så er det ingen quick fix. Samtidig må vi utnytte god teknologi innen helse og til hjelp for omsorgen.

Vi, som tilhører en type elite, og jeg traff mange under Finans Norges og Forskningsrådets konferanser sist uke, kan ikke enøyd forfølge de enkle salgstriksene lenger. Det er fortsatt noen dyktige mennesker som bør treffes og diskutere fordeler og ulemper i samme rom. Det er kun gjennom en klok og helhetlig vurdering at vi kan videreutvikle våre lokalsamfunn. 

Snakk til folk og småbedrifter

At nasjonal politikk overtar noe av fokuset i USA og Europa etter 15 år med global revolusjon kombinert med digitalisering, er ikke merkelig. Det er slik et demokrati skal fungere. Hvis ikke velferden tilfaller de aller fleste, er ikke modellen levedyktig over tid.

På mange måter vil jeg advare Erna og Jonas mot å snakke for mye om digitalisering, Kina og Trump.

Jeg tror vanlige folk vil høre om skole, livslang læring, småbedrifter og politiet. Så har det selvfølgelig mye indirekte betydning hva som skjer i verden rundt oss.

**

http://knowledge.insead.edu/economics-finance/the-end-of-globalisation-5046

https://www.dn.no/nyheter/2017/04/12/0537/Utenriks/trump-ultimatum-til-kinas-president

https://www.regjeringen.no/contentassets/aefd9d12738d43078cbc647448bbeca1/no/pdfs/stm201620170029000dddpdfs.pdf

 

Norge mot 2060: Til helvete på første klasse?

Hvordan går det med gamle Norge mot 2030, og mot 2060?

  • Blir vi fattige her på berget? Nei.
  • Forsvinner alle oljeinntektene våre? Nei.
  • Blir det svært mange flere eldre? Ja. 



Hvert fjerde år kommer Perspektivmeldingen fra sittende regjering, og legger en klam hånd over alle lykkelige kortsikts-optimister. Det er på mange måter de ansvarliges bibel, og finansdepartementets 6 bud for å sikre statsfinansene i fremtiden. 

Budene kan oppsummeres slik:  

  1. Norge har vært heldige og dyktige; oljen har gjort oss svært rike - men nå blir det verre.
  2. Ansatte i Norge jobbe mer (heltid kvinner og innvandrere) og lenger, dvs utsette pensjonsalderen. 
  3. Offentlig sektor bli mer effektiv og kan ikke (lenger) vokse inn i himmelen.
  4. Oljesektoren og høy produktivitet har gitt oss mye gratis, og derfor er velferden høy. 
  5. Vi lever av hverandres arbeid, men noen jobber mer enn andre!
  6. Hvis vi velger å jobbe mindre, vil egenandeler eller skatter måte øke betydelig.

Jeg er enig i svært mye av analysen fra Finansdepartementet om at en stor eldrebølge, særlig fra 2025, og en mer usikker oljeinntekt - betyr at vi er en mer normal økonomi. Vi må selvsagt få til mer med mindre, og satse videre på forskning, næringsliv og driftige mennesker i landet vårt. Det er jeg helt sikker på at vi kan klare. Sammen for Norge, er egentlig et ganske fint slagord.

Deja Vu: Vegringsalternativet til Holden I og tidligere meldinger.

Det har hele tiden vært slik at våre kjære ansvarlige samfunnsøkonomer, vil advare mot pengebruk og for høy lønnsvekst. Alle vet jo at dette er for å sikre mot uforsvarlig pengebruk og lite prioriteringer hos den politiske eliten. På den annen side har hver formaning om enorme problemer, hvis vi ikke strammer inn eller bremser lønnsveksten, fått noen utfordringer i møte med virkeligheten. Da jeg begynte i NHO etter Dot.com i 2002, var det Vegringsalternativet fra Holden I man skremte med. Gjør vi ikke noe nå, sprekker velferferdsstaten osv. Deretter var min sjef Tor Steig med i Holden II som fant "perfekt" kronekurs på 8,30 kroner, og der var formaningene høye og mørke om at lønnsveksten måtte ned etter flere fete år. 

Så når det kommer en melding som sier det er skikkelig vanskelig i fremtiden, er det viktig å kvalitetssikre prognoser og tall. Med 7600 milliarder på oljefondet, halvparten av olje- og gassressurser fortsatt nede i bakken og andre naturressurser som sjømat, mineraler, vannkraft, fjell og fjorder samt en svært høyt utdannet befolkning, er det lov å være optimist fortsatt. 

Når det gjelder eldrebølgen, så kan jeg også trøste med følgende: Norske pensjonister leverer 25 milliarder i form av uformelt frivillig arbeid (NyAnalyse for Statens seniorråd, 2017), og yrkesdeltagelsen er nesten høyest i Europa blant seniorgruppene.

Finansdepartementets misjon?

Alle vet at Norge har gått steinbra fra 2003 til 2014, og inngangen på oljefondet er enormt mye høyere enn forventet i 2001 og 2010 for den saks skyld. Arbeidsledigheten ble aldri veldig høy under finanskrisen, og yrkesdeltakelsen gjennom Pensjonsreformen er vellykket. Prognosene viser da også at selv om oljeprisen har falt fra 100 dollar til 50 dollar i perioden 2014 til i dag, så er det langsiktige problemet for statsfinansene omtrent som i forrige PM. Eller er de det?

Årsakene kan i tilfelle være: 

  • I forrige PM var ikke en svært positiv trend med pensjonsreform-virkninger inkl. i referansebanen. Den er tatt inn i siste PM2017, og gir selvsagt positiv effekt på statsfinanser nå.
  • Oljepris på lang sikt er omtrent den samme i begge PM'er (500-550 kr per fat)
  • Produktivitetsveksten er justert noe ned til 1,5 % på lang sikt.
  • Det er mulig "innvandrer-regnskapet" og svakere yrkesandel gir noe høyere kostnader på sikt.

Men aller viktigst er kanskje en ny metode for beregning av "gapet" mellom inntekter og utgifter. Den er ganske smart, og man må være ekspert på PM for å finne roten til hele prognosen. 

I forrige PM var det 6,1% underdekning i 2060 (som % av trend-BNP), og i den nye PM17 er det 5,1% fra 2030-2060. 

Men stopp en halv: I den nyeste er det perioden 2030-2060 som sier at underdekningen er stor, og vi må sette inn tiltak ASAP. For i perioden 2017-2030 går ting helt smooth, steady state, så lenge prognosene holder!

Når jeg går tilbake og ser på forrige PM, ser jeg at vi har handlingsrom frem til 2026, da 1946-kullet fyller 80 år. Deretter kommer oppoverbakken. Det er også budskapet i den nye meldingen, men det faglige ligger i to delperioder. 

Hvis ikke jeg er helt på bærtur, er altså de positive virkninger fra Pensjonsreform og høyere avkastning på oljefondet de siste 4 år, en klar årsak til at statsfinansene er mindre utsatt enn for 4 år siden. 

Jeg håper ikke dette er misjonen til departementets økonomer; å tvinge politikerne til å stramme kraftig inn, for sikkerhets skyld.

Å ja, jeg vet at 1% kvalitetsvekst i helse er mer sannsynlig og det gir større gap fremover - men det endrer ikke at dette er merkelig, eller?

**

Fun fact: Hvis hele bilparken blir elbil (nullutslipp) fom. 2025, er de tapte inntektene for staten fra bilavgifter ca 30 mrd kr årlig. Altså en bombe under velferdsstaten :-)

Lenker: https://www.regjeringen.no/no/tema/okonomi-og-budsjett/norsk_okonomi/perspektivmeldingen-2017/id2484715/

http://nyanalyse.no/publikasjon

https://regjeringen_live.23video.com/v.ihtml/player.html?live_id=16443419&source=share&autoPlay=0

 

Hvem har skylda for lav jobbskaping?

I dag samles Regjeringen til den første budsjettkonferansen på Hurdalsjøen for å sikre faktagrunnlaget for Statsbudsjettet 2018. 

Erna og Siv vil fortelle mye om hvor mye mindre handlingsrom det er i dette budsjettet, og at bedre tider (se forrige blogg, Good Times) - betyr at Keynes-tiltakene bør ta en pause.

Arbeidsliv og utenforskap: Gutta på randen?

Det kommer naturlig nok stadig mediesaker om at yrkesdeltagelsen er på vei nedover, og at gutta mellom 20 og 29 år er i mest trøbbel. Basert på SSBs økonomiske utsyn fra forrige uke, vil jeg nyansere dette bildet. Det er ingen tvil om at oljekrisen og svake konjunkturer betyr endel for yrkesaktivitet, men det er andre "skjulte" årsaker.

Ny figur fra Norges Bank:



 

Visste du at: 

- Norge har en av de høyeste andeler i arbeid, og særlig gjelder dette seniorer og kvinner. Rundt 70 % av alle 15-74-åringer er i arbeidsstyrken.

- Ca 2 prosentpoeng fall på yrkesandel i norsk arbeidsliv fra 2010 til 2016, følger av relativt høy pensjonering av "babyboomers" født i 1946 - 1950. Sjekk ut tabell under.

SSB skriver: "... de store barnekullene født etter krigen har begynt å pensjonere seg."  Vi snakker trolig om 150-200.000 personer over noen få år.


- Kvinner som er hjemmeværende har gått ned fra 3 til ca 1 % siden år 2000.

- Videre har innvandringen endret karakter fra arbeidsinnvandring i "boom-tider" fra 2005 til 2009, til nedgangstider i 2014-2016 kombinert med langt flere flyktninger, og at polakker og svensker drar hjem igjen.

Utsagnet om at all netto sysselsettingsvekst følger av innvandrere skjuler selvsagt også at mange unge i arbeidsfør alder har kommet hit, mens de store gruppene født i 1946-1950 har gått ut av arbeidslivet. 

Gutta vs jenter, urettferdig?

Videre vet vi at kvinner i langt større grad enn tidligere velger høyere utdanning, og fullfører denne utdanningen. Det betyr selvfølgelig at det er vanskeligere for gutta (og jenter) å finne akademiske jobber. Det hjelper med offentlig investeringer på ansatte innen bygg& anlegg, men på byråkrater er det pendel nedover som er mantra.  

At yrkesandelen er dårligere følger både av struktur, demografi og konjunkturer. 

Videre er det helt naturlig at kvinneboom i høyere utdanning, og unge menn som innvandrer, betyr at yrkesandeler endres negativt over en 5-10 årsperiode. 

Og en aha-opplevelse: At tusenvis av babyboomers går av med pensjon som 67 eller 70-åringer, er ikke et stort samfunnsproblem.

I denne bloggen har jeg ikke kommet inn på digitaliseringens virkning på sysselsetting i fremtidens Norge. Det er uansett en usikker megatrend som bør utredes grundig fremover.

Erna og SSB: Good times for Norge!

I 2014 falt Norges desidert største sektor, olje og gassnæringen, sammen etter 10 år med vekst. Norge har de siste årene opplevd dystre tider med høy arbeidsledighet på 5% og stor pessimisme, særlig på Sørvestlandet. 

Nå spår nesten Statistisk sentralbyrå i sin ferske prognose at "Happy days are here again". Det snur opp igjen for AS Norge.

Veksten i norsk økonomi vil slik byrået ser det øke fra 0,8 % i 2016 til 1,8 % i år. Neste år stiger veksten videre til 2,4%.

These are the Good times, slik gruppen Chic sang det i disco-klassikeren fra 1979, som en motvekt til de økonomiske utfordringene den gangen. Det er for tidlig å friskmelde norsk økonomi fullstendig, men Norges Banks regionale nettverk viser klart bedre forventninger for fremtiden.

På mange måter kan vi si at Erna og regjeringen har vært både heldige og dyktige med håndteringen av oljeprissjokket. Det er brukt klassisk Keynes-politikk med stor grad av satsinger på bygging av landet, samferdsel og vedlikehold som har holdt hjulene i gang. Kombinasjonen av svært lav rente, med sterk boligetterspørsel, samt svakere krone, har endelig gitt noen resultater. Oljepengebruken har vært høyere enn normalt, men viste seg nødvendig i svært dårlige tider.



Både IMF og OECD er langt mindre skeptiske til ekspansiv finanspolitikk, siden vår renteverden er ekstrem og nye digitale løsninger utfordrer arbeidsmarkedene. Heldige har Erna og co vært siden kronekursen har stimulert annen eksportnæring og hindret mer importkonkurranse.

SSB sier med klar utestemme at mye går riktig vei for norsk økonomi:

- Arbeidsledigheten faller fra 4,7 % i fjor til 4,4 % i år. Sysselsettingen henger noe etter, men tar seg opp neste år.

- Husholdningenes disponible inntekt øker med 2 % i år og neste år, mot et fall på 1,6 % i 2016.

- Boliginvesteringer, og offentlige prosjekter trekker opp med hhv. 9,2 og 5,1%. Men også næringslivet beveger seg opp med 4,2% vekst i investeringene (som er det høyeste siden 2012).   

- Rentene forblir lave i rundt 2 år fremover og stimulerer fortsatt privat konsum (+2,2%) og boligetterspørselen.

Good times, også i vest?

På vestlandet har det vært urovekkende dårlige tider med landets høyeste arbeidsledighet, full stans i en næring som stod for 50% av eksporten og 25% av verdiskapingen i 2013. Her er det fortsatt vanskelig, men Norges Banks regionale nettverk tilsier bedring også her. Rundt 60% av alle jobbene tilknyttet oljenæringene i utvidet forstand er lokalisert i Rogaland og Hordaland. Hvis det stemmer at 47.000 jobber er blitt borte siden 2013, vil det bety hele 28.000 jobber i den regionen. 

Såvidt jeg kan se fra Aku-tall er det en netto nedgang på rundt 15-20.000 jobber fra tidlig 2014 til 4.kvartal 2016. Det betyr at problemene med arbeidsledighet ikke er over. Men det kan bety at det er skapt 8.000 - 13.000 nye jobber i samme periode. Dette blir mer tydelig når nye SSB-tall kommer senere i mars. Nyskapingen i Rogaland er uansett på rekordhøye nivåer med 500 flere oppstartere i 2016 enn 2014.

Treffer prognosene?

Det er alltid stor usikkerhet om prognoser for økonomien, og SSB bommer de også. På den annen side har de truffet best av alle de siste 10 årene. Momentene som er mest usikkert er nok hvor mange som har trukket seg ut av arbeidsmarkedet, hvor oljeprisen ligger om et år, og om digitaliseringen skjer raskere enn arbeidsmarkedet vil tåle. 

For en statsminister som tror på Norge er det uansett svært viktig at oljekrisens verste fase er overstått for denne gang.

Som Chic sa det på slutten av 70-tallet; These are the Good times, leave your cares behind...

 

Frivillig skatt til hjembygda?

Flere og flere har tatt høyere utdannelse. Mange unge mennesker flytter inn til storbyen og blir rike. Ofte er det par med høy utdannelse hvor en jobber i privat og den andre i offentlig sektor. De har fortsatt familie og besteforeldre på landet ett sted. Kan den nye økonomiske eliten gi noe mer tilbake til hjembygda?

Det står mye om hvor store motsetninger det er mellom distrikts-Norge og storbyene, særlig til hovedstaden. Alle de samfunnsøkonomiske reformer som støtter stordriftsfordeler gir en slik retning. Dermed spår mange, inkludert meg selv, et kraftig valgskred for Senterpartiet i høstens valg. Derfor er det viktig for borgerlig side å tenke nytt om fordelingen av godene.


Bilde: Kviteseid kommune, MS Victoria på Telemarkskanalen.
 

Bare digger, digger å leve utenfor Ring 3...

Livet utenfor Ring 3 i Oslo er fantastisk. Vi har gleden av å bo like ved storbyen, og har naturen tett inn på hverdagen. Ski in, ski out. Renere luft, mindre stress og litt lavere boligpriser. Gjennom de siste 20-30 årene har mange flyttet til kommuner innen 1 times vei fra Oslo-gryta. Flinke folk fra mindre steder på vestlandet, i Nord-Norge osv. som er pliktoppfyllende, betaler skatten (nesten) med glede, særlig når lokalsamfunnet leverer god velferd.   

Men skattepengene våre spres over hele landet, nærmest tilfeldig og det er ikke en slik dugnad velgerne ønsker seg. Norsk Tipping har en smart ordning, grasrotandel, som gir deg muligheten til å støtte idrettslaget lokalt eller musikkkorpset. Det gir meg en ny idé.

Hva med å innføre en mulighet til å skatte direkte til hjembygda? For å sikre bestemor et godt eldretilbud, eller ha mer til næringsutvikling lokalt? 

 

Småbedrifter skaper inntekter som betaler for lærere

I tillegg er det svært mange små og mellomstore bedrifter som bygger seg opp, og skaper jobber i hele landet. NyAnalyse har beregnet disse skattebidragene for finansiering av velferd. Jeg holdt foredrag på Vest- Telemark konferansen i Vrådal nylig, og hele salen applauderte en lokal jobbskaper (Faun AS) som stolt sto frem som lokalsamfunnets helt. Hans bedrift med 9 ansatte betalte for 6-7 lærere hvert år gjennom sitt skattebidrag (både ansatte og bedrift). Det var godt å kunne bidra til denne anerkjennelsen med 30-40 politikere tilstede i salen. Videre så vi på Dyrud Elektro med ca 20 ansatte og 4 lærlinger i Seljord som la til rette for rundt 20 lærere eller sykepleiere. Kjempeviktig bidrag som også tar med seg virkningen på alle underleverandører.

Det som er synd er at bedriftslederen ikke kan styre mer direkte hvor samfunnsbidraget får ha størst fotavtrykk. Selvsagt er det slik at de ansattes lønnsskatt i nokså stor grad kommer kommunen de bor i tilgode, men på bedriftssiden er det fint lite lokalt økonomisk tilskudd. 

Vel, uansett hvor eliten bosetter seg, får seg jobb - og kjøper sine kaffelatter, er det tungt for bygda å skape nok inntekter.


Kilde: Boken The Norway Way, av Jenny K. Blake (2011).

En positiv utvikling for distriktene kan være muligheten for det "grønne hjemmekontoret". I disse tider med samarbeid over landegrenser, helt til Asia og USA, på digitale plattformer, bør det være mulig å ha ansatte på den ytterste øy eller det høyeste fjell. Så lenge bredbåndsdekningen er god nok. 

Et slikt samarbeid på tvers av kommunegrenser vil kunne sikre jobber, skatteinngang og levende bygder. 

 

Og de som ikke vil flytte hjem igjen, får vurdere å skatte mer direkte gjennom en "grasrotandel" til Kviteseid, Vinje eller Åmli. Eller til kommuner som Torsken, Loppa og Karasjok, samt Røyrvik og Trysil. Brems fraflyttingen og støtt om eldreomsorgen! 

Frivillighet og deling er en positiv trend, og skattemoralen til nordmenn og følelsene for hjembygda er der. 

Nå gjelder det å tenke og handle raskt, før valget til høsten er avgjort. 

 

Hvor mange mister jobben ved robotisering?

Imorgen kommer en spennende rapport fra Delingsøkonomi-utvalget som Siv Jensen nedsatte for rundt ett år siden.

Utfordringen for nordiske politikere er at kampen mot arbeidsledigheten og for arbeidslinja står sterkt i befolkningen.

Derfor er det ikke slik at alle innovasjoner (Uber og Airbnb, ny facebook "bank" osv) vil komme forbrukeren tilgode like raskt som teknologien er tilgjengelig og utprøvd. Samtidig er vi de husholdningene i verden med mest kompetanse på digitalisering i "privatsfæren". Det krever endring som forbrukerne vil ha. Tempo på revolusjonen er utfordringen.

Innen helse er det enklere politisk fordi det vil mangle mange tusen helsearbeidere og varme hender. Dermed kan IKT og velferdsteknologi være langt enklere å prioritere enn ny teknologi innen transportbransjene.

Under er en figur fra en McKinsey-studie (2016) som viser hvor potensial for innsparinger av tid på ulike arbeidsoppgaver:

Blir halve arbeidsstokken borte innen varehandel og transport?

Det er verdt å legge merke til at rundt 50% av arbeidstiden (oppgavene) vil kunne automatiseres innen både varehandel og transport i fremtiden. Videre vil det kunne effektiviseres bort 38% av tiden innen offentlig adm, forsvar og politi. Også bygg & anlegg er utsatt med ca 47% som kan automatiseres bort. 

Elefanten i rommet: Politikere og arbeidslinja

Både Ap og Høyre satser velvillig på grep som sikrer moderne og digitale løsninger, men det gjelder å sikre at de fleste henger med og arbeidslinja står sterkt i Norden. 

Valget til høsten vil vinnes av den siden som viser tydelige visjoner for fremtiden, men ikke er naiv optimist ved å slippe internasjonale aktører for raskt inn i nasjonale markeder. Da vil norske arbeidstakere si nei til hurtigtoget digitalisering, og fagforeninger bygge større hindre enn vi trenger. Det gjelder å finne en gyllen balanse som vi ofte har klart tidligere i Norge.

Derfor er det alltid slik at fremtiden kommer saktere enn nyskapende IKT-aktører ønsker seg, men likevel raskere enn deler av arbeidsstyrken ønsker seg. Her har vi et stort dilemma som stortingspolitikere og andre må vurdere nøye.

Både skattesystemet, rettigheter til ansatte, ansvar for robotens feil og masse annet står på agendaen. 

Jeg ser frem til å lese utvalgsrapporten imorgen, og håper de har tenkt på både fornyelse og varig jobbskaping.

Arbeidsmarked: Faren over for Vestlandet?

Det er selvfølgelig for tidlig å konkludere med at arbeidsmarkedet er friskmeldt med over 130.000 arbeidsledige i Norge. Imorgen kommer nye tall fra SSB på arbeidsmarkedet, og de kan selvsagt gi oss ny kunnskap om hvor vi er i konjunkturfasen. 

Uansett er det noen positive signaler, også på Vestlandet. Det meldes om flere nye bedrifter i Norge og Rogaland i januar 2017 enn ett år tidligere, og antallet konkurser øker noe mindre enn før. Tallet på bedrifter med ansatte er også steget igjen, forsiktig oppgang, men mulig et viktig trendbrudd for regionen.

Selvsagt er det uheldig med flere langtidsledige enn vi ønsker for regionen og norsk arbeidsliv. 

Videre har jeg sett på noen tall fra skatteinngangen etter fylke som viser at flere fylker har fått en sterk økning i skatteinntekter de senere årene. Det er fortsatt vestlandet som sliter, men det snur opp igjen nå. 



Rogaland har opplevd en liten økning i skatteinngang fra lønnsskatter, arbeidsgiveravgift, bedriftsskatt og trygdeavgifter. Økningen i oljefylket er lavest av alle fylkene fra 2013 til 2016, med 2,5% eller 1,8 mrd kroner. Det er likevel over nivået (nominelt) fra før oljesmellen slo til i 2014. Troms ligger på topp med en utrolig vekst på rundt 20 %. Det er nok beviset på suksess innen fisk, sjømat og bra vekst i arbeidsmarkedet. Hele 2,9 mrd kroner høyere skatteinngang i 2016 sammenliknet med 2013.

Det er som man ser store regionale variasjoner, og skatteinngangen inneholder mange ulike poster, hvor mye går til statskassen - og mindre går direkte til regionen/kommuner.

Likevel viser det at en stor del av bedrifts-Norge og flinke ansatte gjør en kjempeinnsats med omstillingen av Norge.

Det er nok også bidrag fra regionale tiltakspakker, skatteendringer og gründerstøtte samt lav rente/svakere krone, som drar opp aktiviteten mange steder. 

Alt er ikke svart -hvitt for oljelandet Norge. Det er viktig å ha med seg ved inngangen til valgåret 2017! 

Lille Trump og store Trump

Stopp verden, jeg vil hoppe av globaliseringskarusellen, sier USAs kommende president Trump. 

Det skjer større endringer enn på flere tiår når det gjelder synet på internasjonal arbeidsdeling, handel og offentlig innblanding. USA vil bremse kreftene fra globaliseringen, mens Kina roser gevinstene fra samhandel og markedsutviklingen.

      
Bilde: Donald Trump i valgkampen og Kinas president Xi Jinping i Davos, kilde DN.no

I Davos talte Kinas president Xi Jinping til elitene fra næringsliv og politikk. Rollene er fullstendig byttet om. Kina er blitt verdens tydeligste og største tilhenger av frihandel. USA er langt mer skeptisk enn tidligere. Det er selvsagt enklere å være tilhenger av frihandel og konkurranse hvis man er den mest konkurransedyktige økonomien.

I USA tiltrer en kontroversiell president Trump - som vant bla. på bakgrunn av virkningene som følger av en intens globaliseringsperiode (og en lite populær motkandidat). 

Egentlig er det ikke noen overraskelse etter at Asia og Mexico (samt deler av Øst-Europa) har tatt igjen USA og Europa som produksjonssted for arbeidsintensive varer. Verkstedet for arbeidsplasser i industrien har vært på flyttefot lenge. Millioner av ansatte i vesten har fått kjenne at rask, global konkurranse uten offentlig innblanding ofte skaper tapere internt i vestlige økonomier, mens fattige andre steder løfter sin arbeidsevne og inntekt betydelig. 

Land som USA og en stor del av Europa, med store gjeldsutfordringer etter Finanskrisen, har fått merke at de ikke klarer å sikre innbyggerne nye jobber eller god nok trygd. De har ikke de samme statsfinansielle musklene som Norge - og de har ikke en like stor andel ansatte direkte og indirekte med arbeidsgiver i stat eller kommune. Vi har lenge vært annerledeslandet.

Norge er nettopp blitt kåret til landet med den mest "rettferdige" fordelte veksten i verden.

http://e24.no/makro-og-politikk/arbeidsliv/world-economic-forum-norge-best-paa-inkluderende-vekst/23898504

Det er fordi vi har tjent enormt på ringvirkninger rundt oljen, kombinert med rettferdig (men dyr) lønnsdannelse og en raus offentlig sektor. I første runde får ansatte i private bedrifter høye lønninger fordi oljeprisen er høy, deretter følger andre private bedrifter etter. Bedrifter som ikke klarer lønnsnivået faller fra og går konkurs. Offentlige lønninger følger den private lønnsveksten, og kjøpekraften har økt betydelig. Det har sammen med lave renter sikret kraftig boligprisvekst, hyttebygging og høyt bilsalg for 2/3 av befolkningen.

Høy sysselsetting og god skattemoral medfører at flertallet kan betale relativt god trygd til de som faller ut av arbeidslivet (enten det er midlertidig eller varig). Det betyr ikke at alle er fornøyde med en arbeidsledighet på 4,8 %, men det er langt verre andre steder.

 

En liten, åpen økonomi som Norge har klart kunststykke å overleve med de globale kreftene fordi vi har hatt markedstilgang for våre varer (olje, gass, aluminium, fisk og tjenestebasert oljekunnskap og skipsfart). Vi har også fordelen av engelskkunnskaper og at Norge ikke utgjør noen trussel i politisk eller økonomisk forstand. Andre land har møtt langt tøffere utfordringer. Vi må derfor være litt forsiktige med en ensporet hyllest til globale markedskrefter når flere vestlige land opplever en "trykk-koker" hos store deler av sine velgergrupper. Effektiv handel er viktig, men politikere må uansett forholde seg til nasjonale valg og respektere velgerne sine. Brexit er et klart eksempel på det siste. Utenfra ser det usolidarisk og dramatisk ut for EU. Jeg tror konsekvensene blir mindre enn man frykter. 

Trump tiltrer som president i USA på fredag, og synet på veksten i verdensøkonomien er oppjustert før han begynner i jobben. http://www.aftenposten.no/okonomi/Eksperter-spadde-okonomisk-ragnarok-etter-Brexit-og-Trump-Nye-tall-viser-okt-optimisme-612973b.html

Det kan være fornuftig å holde igjen noe på skepsisen til mannen har styrt landet en periode. 

I Norge går det mot Stortingsvalg i september.

Tre megatrender vil påvirke valget: Globalisering, teknologi og eldrebølgen. Alle går i bunn og grunn inn på tema arbeidsplasser og helse. Og selvsagt vil sentraliseringen som Senterpartiet vil fremheve som vår tids største utfordring her hjemme, stå i sentrum.

Slagsvold Vedum, av noen kalt Lille Trump, vil vinne mange velgere på å fronte misnøye mot Oslo-eliten gjennom den lange valgkampen. Hvordan skal Erna og co hindre at Lille Trump får opp mot 10 prosent av landets velgere?

 

For alle oss som er engasjert i økonomi, politikk og samfunnet vi lever i, ser 2017 ut til å bli svært spennende. Når Kina snakker opp markedets fortreffelighet, USA vil bremse frihandelen og Storbritannia går ut av EU, ser det ut som verden er blitt gal?

I tillegg stiger Senterpartiet på meningsmålingene. Tiden er inne for å tenke nye tanker som går langt utover dieselforbudet i hovedstaden.

Skaper oljekrise og digitalisering dommedag?

Dommedag truer norsk arbeidsliv

Roboter overtar jobbene til flere og flere i de arbeidsintensive bransjene. I Dagens Næringsliv spår Visma-sjefen at en digital revolusjon venter. Jeg er helt enig, men tror at mulighetene til å skape nye jobber i privat sektor fortsatt finnes. Videre ser det ut som at oljepenger er nødvendig for å smøre omstillingene. Her er Norge verdensmester.

Større statlige arbeidsplasser som Statoil, Posten og deleide DNB sysselsetter færre enn for 10-15 år siden. Det skyldes en kombinasjon av liberalisering av markeder, ny teknologi og uttak av produktivitetsgevinster. I året hvor et viktig Stortingsvalg står foran oss, er det klokt å tenke seg grundig om. Vil nærmest alle jobbene forsvinne?



Ny virkelighet krever ny kompetanse

Det norske arbeidsmarkedet står foran enorme forandringer med digitalisering av stadig nye oppgaver, færre ansatte bak hver produserte enhet og mindre oljeproduksjon (ringvirkninger) enn tidligere. Det har skjedd store endringer innen industrien, finans og media siden år 2000. Mange har mistet jobben, men et flertall har fått ny jobb etterpå. Norge har en periode med svært høy verdiskaping fra 2003 til 2014, så kom oljesmellen med store negative konsekvenser på næringen, leverandørindustrien og jobbveksten. Det er ingen tvil om at historisk lav rente, svakere krone for eksportindustrien og ekspansiv finanspolitikk (bla. store infrastruktursatsinger) har holdt arbeidsmarkedet flytende i tøffe tider. 

Hvordan er det da mulig at arbeidsledigheten er høy, rundt 4,8% (AKU), med 225 milliarder kroner i oljepengebruk?

Vi må være klar over at arbeidsmarkedet er dynamisk på den måten at nye jobber skapes, samtidig som andre forsvinner. Kombinasjonen av oljekrise, digitalisering av store bransjer og mer fokus på effektivitet i offentlig sektor betyr mindre sysselsettingsvekst per produksjonsenhet eller per brukt oljekrone. Det er ikke lenger tradisjon for å lage skjermede arbeidsplasser i offentlig sektor eller store private bedrifter, for den saks skyld. Global konkurranse har endret arbeidslivets forutsetninger betydelig. 

Rusten verktøykasse?

De store omstillingene gjør at både skattekutt og bruk av offentlig sektor som støtpute for ledighet ved høy oljepengebruk virker sløvere enn tidligere. Alle land setter ned skattene, så det gir liten effekt, men konsekvensene ved å la være kan være store. Infrastrukturprosjekter og bygging av veier har gitt positive virkninger for ledighet innen bygg & anlegg. En del av dette går til utenlandske aktører eller underleverandører, slik er det med en global markedsplass. Økt sysselsetting i offentlig sektor er et stort dilemma. Vi har trengt flere arbeidsplasser når ledigheten steg kraftig, men vi ønsker ikke å blåse opp utgiftsnivået og lønninger i offentlig sektor. Jeg tror det har vært nødvendig pga stor privat, digitalisert omstilling - kombinert med vår nordiske modell som setter lav arbeidsledighet som viktigste politiske suksessparameter. 

Økonomer og andre bezzervissere som sier oljepengebruken burde vært betydelig lavere de siste 2-3 årene, sier egentlig at arbeidsledigheten burde vært 0,5 prosentpoeng høyere? Det er i tilfelle rundt 25.000 flere uten jobb.

Norske politikere vil måtte "finne seg sjæl" i valgkampen i 2017. Hvordan skal vi utdanne - og etterutdanne - både lærere, helsearbeidere og industriarbeidere til en ny og mer digital arbeidsplass? 

På hvilken måte skal vi beholde konkurransekraft i møte med andre land når oljenæringen er mindre viktig enn før? På lag med fremtiden vil innebære omstilling og IKT-løsninger, samt at privat og offentlig jobber sammen om bedre løsninger.  

Satsingen på private jobber bør på ingen måte bremse, men det er ingen enkle løsninger for et land hvor offentlig sektor står for halve "verdiskapingen".

Jeg ser frem til gode og nyanserte diskusjoner frem mot valget!

Regjeringen trenger en ny Finanskrise?

Miljøpartiet De Grønne har spurt Regjeringen tilknyttet Statsbudsjettet for 2017:

Hvilke tiltak kan utløse utslippsreduksjoner på hhv. 3, 6 og 9 % i 2017?

Spørsmålet er forelagt Klima- og miljødepartementet som har utarbeidet følgende svar:

"Norge fører en ambisiøs klimapolitikk. Over 80 pst. av utslippene av klimagasser i Norge er underlagt en pris, gjennom kvoteplikt og/eller CO2-avgift. Norge innførte CO2-avgift i 1991, som ett av de første landene i verden. En evalueringsgruppe under FNs klimapanel skrev i fjor at «the combination of the comprehensive coverage of sectors and the considerable level of taxation in Norway is unique in the world.» (Skryt fra FN for allerede høye bilavgifter, men siden nordmenn er vant med disse - og har god råd - bidrar det lite i miljøregnskapet?)

I Norges siste rapportering under FNs klimakonvensjon ble det anslått at utslippene i 2010 ville ha vært 13-15 mill. tonn CO2-ekvivalenter høyere i 2010 uten de klimatiltakene som er innført siden 1990. Virkningen av tiltakene har kommet gradvis over tid, og tilsvarer en gjennomsnittlig reduksjon på i størrelsesorden 0,7 mill. tonn CO2-ekvivalenter per år.

Statistisk sentralbyrås foreløpige tall for klimagassutslipp i 2015 viser at utslippene fra norske områder totalt var 53,9 mill. tonn CO2-ekvivalenter. Sammenliknet med dette vil utslippsreduksjoner på 3 pst. tilsvare 1½ mill. tonn CO2. I perioden etter 1990 er det bare under den økonomiske nedgangskonjunkturen på begynnelsen av 1990-tallet og under det økonomiske tilbakeslaget i forbindelse med finanskrisen i 2009 at utslippene har falt så mye fra ett år til det neste.

(Min kommentar: Finanskrisen 2008-2009 ga Miljøutslipp - 3%, med økonomisk fall -1,6 %. For 2017 er vekstprognosen 1,7 %, så de får ikke noe gratis herfra. Nedtur i norsk økonomi, det trenger Regjeringen for å nå klimamålene?)

Sammenliknet med nivået i 2015 vil en reduksjon i utslippene av klimagasser på henholdsvis 6 og 9 pst. tilsvare om lag 3¼ og 5 mill. tonn CO2-ekvivalenter, dvs. henholdsvis noe mer enn og nær det dobbelte av den reduksjonen i utslipp som ble observert for finanskriseåret 2009. Til sammenlikning var samlede utslipp fra alle personbiler i Norge om lag 5 ½ mill. tonn CO2-evkvialenter i 2014. (Regjeringen trenger: Hver femte personbil med kjøreforbud i ett helt år!)

Det vises også til omtale som gjelder oppfølging av anmodningsvedtak nr. 868 i KLDs budsjettproposisjon om utslippsbaner, der det er gitt en nærmere gjennomgang av potensialet for utslippsreduksjoner i de ikke-kvotepliktige sektorene. Gjennomgangen er blant annet basert på rapportene Kunnskapsgrunnlag for lavutslippsutvikling (rapport M229, 2014) og Klimatiltak og utslippsbaner mot 2030 (rapport M386, 2015) fra Miljødirektoratet. I dette kapitlet er det også vist til en studie fra Statistisk sentralbyrå fra 2016, hvor det analyseres hvor høy kostnadene kan bli dersom utslippene i ikke-kvotepliktig sektor i Norge skal reduseres med rundt 40 pst. i 2030 i forhold til 2005.

Etter at innsatsfordelingen i EU er klar, vil Regjeringen legge fram en sak for Stortinget om hvordan en vil arbeide for å nå målet om å redusere utslippene i 2030 med 40 pst. sammenlignet med 1990.

(Det er fremtidens politiske målsetninger - etter 5.desember - som blir virkelig vanskelige forhandlinger...)

Lykke til!

hits