Forskjeller i en oljeøkonomi og skatt.

kommentarer

Den franske økonomen Piketty har igangsatt en viktig diskusjon om økonomisk ulikhet i USA og Europa.

Han viser at forskjellene i inntekt og formue i ulike grupper er stadig økende med hovedfokus på USA og Storbritannia. I sin ivrige argumentasjon for mindre ulikhet i USA, glemmer han fullstendig den gevinsten Europa og særlig nordiske land har fått fra ny teknologi og investeringer i og utenfor USAs grenser. Hvis ikke den amerikanske drømmen hadde tiltrukket seg dyktige mennesker og kapital fra hele verden, ville nok vår levestandard ligget betydelig lavere. Det blir noe komisk at Piketty trekker frem Sverige og Norge på 1970-tallet som vellykkede samfunn i likhetens tegn. Statlige monopoler og planøkonomi var noen historiske (uheldige) årsaker bak. Gratis utdannelse var derimot positivt. En annen viktig grunn til likheten i Norden var at vi lå etter på teknologi og effektivitet. Lav vekst gir mindre ulikhet. Sånn er det jo. Norge hadde heller ikke kapitalisert på oljeressursen. Det er nesten mystisk at forskjellene ikke er større etter 30-40 år med oljeøkonomi.



Ja, det er for store forskjeller i USA i dag, men på veien dit har nasjonen sikret verden viktig kunnskap, nye innovative løsninger og konkurransedrevet utvikling. Hvordan skulle vi klare oss uten viktige medisiner, PC'er, Iphone-telefoner og annen teknologi? Denne produktivitetsgevinsten følger i stor grad fra en gjeninnhentingen av USAs fremgang. I dag følger Asia opp Europas fremgang, men det gjør at lønninger er under press fra nye millioner av nye arbeidstakere. Det betyr at Europa opplever en tøffere omstilling enn Norge med vår oljeøkonomi. Derfor må de satse mer på kompetanse som gir bedre jobbmuligheter og trygghet for de ansatte. Å stoppe globaliseringen er umulig, men vekstpolitikk og mer kompetanse til folket kan bidra på sikt.

 

I Norge sitter vi selvsagt på den grønne gren med et stigende oljefond som sparer for 'alle nordmenns' fremtidige velferd.

 

Det betyr at ulikhetsutviklingen er langt mer sammensatt i Norge. Staten sparer mest for de som trenger det mest. Den grunnplanken som næringslivet bidrar til er allerede mindre tydelig i norsk skattedebatt. En økende oljeavhengighet gjør at for mange nordmenn ikke ser hva 10 ekstra jobber betyr for langsiktig skatteinngang og velferd. Oppstartere av bedrifter er ikke særlig verdsatt av norske politikere eller akademiske professorer for den saks skyld. Derfor kommer også skattediskusjonen på feil spor.

 

Vårt problem i Norge er at tusenvis av potensielle jobbskapere og gründere har bedre lønnsmuligheter i offentlig sektor.  

 

Politikerne burde ha styrket incentivordninger for private investeringer i innovative SMB'er og tilpasset skattesystemet tidligere, men oljegaven har gitt oss økt verdiskaping uten normal jobbvekst i bunn. Lav ledighet og god lønnsvekst har kommet lettere til oss enn i andre land. Istedenfor den stadige debatt om forskjellen på middelklassen og de rikeste, bør vi diskutere hvorfor det lønner seg mer å være mellomleder i offentlig sektor enn å starte egen virksomhet i Norge. På sikt betyr det kanskje at vi blir enda mer gratispassasjer på andre lands innovasjon og FoU.

En sterkere jobbvekst i privat sektor vil kunne skaffe enda flere mennesker jobb og egen inntekt, som sikrer mindre forskjell i bunn av inntektsfordelingen. Det er tross alt viktigere. Samtidig blir vi som nasjon mindre oljeavhengige.

På skattesiden er det mulig å skattlegge luksusvarer mer og arbeidsinntekt mindre. Dermed kan vi sikre at de med størst forbruk betaler skatt. At de rikeste har reserver til å investere i nedgangstider må likevel ikke undervurderes. Balansen mellom privat og offentlig makt er skjør i et oljedopet demokrati.

 

Vi trenger den gode kapitalist i oljelandet også. Staten kan bidra, men bør ikke være primus motor i hele økonomien.


 




hits