I disse dager sammenliknes finanskrisen og mulige ringvirkninger på realøkonomien med de «harde 1930-åra». Den gang opplevde store deler av verden massearbeidsløshet og depresjon etter børskrakket i 1929. Den britiske økonomen John M. Keynes tanker om at offentlig etterspørsel kunne sette i gang positive ringvirkninger i landets økonomi, vant etter hvert anerkjennelse. For å hindre at arbeidsledigheten ble liggende høyt, ble det brukt mer penger på offentlige budsjetter. Store deler av makroøkonomifaget er bygget på hans teorier, og mest kjent er boka «General Theory of Employment, Interest and Money» fra 1936. Den nyskapende teorien til Keynes i den tidens samfunn var at når elendigheten rådde, burde staten ta ansvar og bruke mer over offentlige budsjetter. I dag kalles det vanligvis aktiv finanspolitikk, som kan være både økte investeringer i infrastruktur, vedlikehold av skolebygg eller lavere skatt. Tiltakene vil gi økt aktivitet, men i ulike sektorer og på ulikt tidspunkt. Effekten på arbeidsmarkedet og offentlige budsjetter avhenger av hvor lenge tiltaket pågår og hvilken skatt som reduseres. Rådene fra økonomene i dag er ikke samstemte. Min hypotese er at Keynes hadde ønsket å bruke både penge- og finanspolitikken, og at han ville stimulert etterspørselen med et bredere sett virkemidler enn dagens regjering. Det gjelder å snu pessimisme til optimisme. Jeg tror at Keynes, som Gordon Brown og mange andre statsledere i Europa, ville vurdert å redusere skattene i dag.


Det er klart at 2009 vil bli et krevende år. Global etterspørsel faller og arbeidsledigheten vil stige langt utover dagens nivå. Norge sitter på den grønne gren i Europa med sin oppsparte oljekapital i pensjonsfondet. Vi har fortsatt lav ledighet, men utfordringene i kredittmarkedet og dystre prognoser gir grunn til bekymring. Derfor behøver vi målrettede tiltak kombinert med en generell næringsvennlig politikk. Det store spørsmålet er hvordan det skal stimuleres til aktivitet og når? De internasjonale og nasjonale tiltakene for å få pengemarkedet til å fungere igjen gir håp. Men effektene på realøkonomien slipper vi ikke unna. Problemet på 1930-tallet var at land begrenset importen for å beskytte eget næringsliv. Dette førte til negative etterspørselsesffekter som forverret krisen. Etter forrige helgs G20-møte er muligheten god for å unngå en slik utvikling. Målet må være «protect without protectionism». De internasjonale institusjonene er dessuten bedre utviklet i dag. En idé om et internasjonalt kredittilsyn er på ingen måte en sosialistisk tanke. I Norge har tidligere statsminister Kåre Willoch foreslått en slik løsning. En reform vil sikkert følge i etterkant av finanskrisen vi nå er vitne til. Det er viktig for oss som tror på et økonomisk regime bygget på markedsløsninger med klare kjøreregler, at det globale finansmarkedet følges opp tettere.

Norge har sunne statsfinanser. Det er i Keynes ånd at de som mister jobben i industrien ansettes i det offentlige. På kort sikt vil økt byggeaktivitet i offentlig regi avhjelpe fallende aktivitet i privat sektor. Kritikere av Keynes mente at staten fikk for stor makt i samfunnet ved å bygge opp offentlig sektor.

I Norge er offentlige utgifter ca. 53 prosent av fastlandsøkonomien. Argumentet er derfor absolutt relevant siden staten har større omfang enn i de fleste andre land. Nå er aktiv offentlig sysselsetting ofte krevende pga. «mismatch» i kvalifikasjoner mellom dem som mister jobben og de jobbene som skapes. I forkant av omstillingsperioder må det satses på kompetansebygging for de ansatte og offentlige tiltak kan stimulere dette. Det kan være en avveining mellom å opprette arbeidsplasser «over natten» og det å sikre trygge jobber og en velfungerende økonomi på sikt. Overdriver vi stimuleringen kan vi blant annet få et varig høyere kostnadsnivå og en høyere rente. Da mister mange andre jobben i eksportnæringene. Samfunnsøkonomer er kjent for å ha to svar på alle problemstillinger. Svaret på dagens voksende krise er ikke enkelt, men det er flere grunner til å bruke skattereduksjon for bedrifter og ansatte. Det kan sikre like god utvikling i arbeidsmarkedet på mellomlang sikt. Vi vet nemlig at lavere skatt gir bedrifter bedre konkurransevilkår som trygger jobbene. Nå trenger vi optimisme og økt investeringsevne i hele landet. Skatteletten gir økt etterspørsel i alle bransjer og konkurransen holdes oppe mellom tilbyderne. Det er også mulig å målrette skattetiltak for å øke investeringsevnen til bedriftene. Det er viktig å stimulere til nytenkning og øke forskningen.

Motkonjunkturpolitikken på 70-tallet der enkeltnæringer ble sterkt subsidiert, viste seg feilslått. Mange land slet med høy inflasjon. Utfordringen med «timingen» av offentlige tiltak gjorde at politikkregler som inflasjonsmål og handlingsregler vant fram. De politiske prosjektene traff neste høykonjunktur og forverret situasjonen. Det gjelder å finne løsninger hvor vi kombinerer Keynes? ideer med moderne innovasjonspolitikk. Dagens samfunn er preget av globaliseringen, viktigheten av «human capital» og bedrifters innovasjonsevne. Mer enn noen gang er konkurranseevnen til bedriftene og kreativiteten til de ansatte avgjørende for bærekraftig vekst. Hvis man i Norge bare satser på økt offentlig utgiftsvekst, uten å redusere skattene og stimulere til innovasjon, er jeg dristet til å kalle det en «enøyd» Keynes-politikk. Det kan faktisk gjøre vondt verre.

I historien kan vi ofte hente inspirasjon. I gamle dager var det kongens representant som krevde inn skatten. Den islandske Landnåmabok fra 1100-tallet forteller «om en av kong Haralds menn på Tromøy, nemlig hans frende Tororm. Kongen sendte Tororm til Tinn i Telemark for å kreve skatt av Åsgrim. Åsgrim nektet og Tororms trell sprang på ham og drepte ham. Da Åsgrims sønn, Torstein, fikk høre om drapet, solgte han eiendommene sine og budde seg til Island». I dag er Island et dårlig eksempel. Det er likevel noe som minner meg om hvordan vår egen finansminister krever inn økt arveavgift og formuesskatt fra familiebedriften Aas bryggeri i Buskerud. Lokal verdiskaping og arbeidsplasser er under press fra flere kanter. Det er vel ikke et eneste land i verden utenom Norge som øker skatten på privat eierskap og arbeidsplasser midt under en finanskrise. Budsjetthøsten er mer spennende politisk enn på mange år. Utslagene i valget neste år kan bli store. Jeg må bare innrømme at jeg heier på familien Aas i kampen mot flertallsregjeringen. Og at teoriene til John M. Keynes vil leses av flere enn på lenge, er jeg også helt overbevist om.
**
Innlegget stod på trykk i Dagbladet (nov 2008).