Skaper oljekrise og digitalisering dommedag?

Dommedag truer norsk arbeidsliv

Roboter overtar jobbene til flere og flere i de arbeidsintensive bransjene. I Dagens Næringsliv spår Visma-sjefen at en digital revolusjon venter. Jeg er helt enig, men tror at mulighetene til å skape nye jobber i privat sektor fortsatt finnes. Videre ser det ut som at oljepenger er nødvendig for å smøre omstillingene. Her er Norge verdensmester.

Større statlige arbeidsplasser som Statoil, Posten og deleide DNB sysselsetter færre enn for 10-15 år siden. Det skyldes en kombinasjon av liberalisering av markeder, ny teknologi og uttak av produktivitetsgevinster. I året hvor et viktig Stortingsvalg står foran oss, er det klokt å tenke seg grundig om. Vil nærmest alle jobbene forsvinne?



Ny virkelighet krever ny kompetanse

Det norske arbeidsmarkedet står foran enorme forandringer med digitalisering av stadig nye oppgaver, færre ansatte bak hver produserte enhet og mindre oljeproduksjon (ringvirkninger) enn tidligere. Det har skjedd store endringer innen industrien, finans og media siden år 2000. Mange har mistet jobben, men et flertall har fått ny jobb etterpå. Norge har en periode med svært høy verdiskaping fra 2003 til 2014, så kom oljesmellen med store negative konsekvenser på næringen, leverandørindustrien og jobbveksten. Det er ingen tvil om at historisk lav rente, svakere krone for eksportindustrien og ekspansiv finanspolitikk (bla. store infrastruktursatsinger) har holdt arbeidsmarkedet flytende i tøffe tider. 

Hvordan er det da mulig at arbeidsledigheten er høy, rundt 4,8% (AKU), med 225 milliarder kroner i oljepengebruk?

Vi må være klar over at arbeidsmarkedet er dynamisk på den måten at nye jobber skapes, samtidig som andre forsvinner. Kombinasjonen av oljekrise, digitalisering av store bransjer og mer fokus på effektivitet i offentlig sektor betyr mindre sysselsettingsvekst per produksjonsenhet eller per brukt oljekrone. Det er ikke lenger tradisjon for å lage skjermede arbeidsplasser i offentlig sektor eller store private bedrifter, for den saks skyld. Global konkurranse har endret arbeidslivets forutsetninger betydelig. 

Rusten verktøykasse?

De store omstillingene gjør at både skattekutt og bruk av offentlig sektor som støtpute for ledighet ved høy oljepengebruk virker sløvere enn tidligere. Alle land setter ned skattene, så det gir liten effekt, men konsekvensene ved å la være kan være store. Infrastrukturprosjekter og bygging av veier har gitt positive virkninger for ledighet innen bygg & anlegg. En del av dette går til utenlandske aktører eller underleverandører, slik er det med en global markedsplass. Økt sysselsetting i offentlig sektor er et stort dilemma. Vi har trengt flere arbeidsplasser når ledigheten steg kraftig, men vi ønsker ikke å blåse opp utgiftsnivået og lønninger i offentlig sektor. Jeg tror det har vært nødvendig pga stor privat, digitalisert omstilling - kombinert med vår nordiske modell som setter lav arbeidsledighet som viktigste politiske suksessparameter. 

Økonomer og andre bezzervissere som sier oljepengebruken burde vært betydelig lavere de siste 2-3 årene, sier egentlig at arbeidsledigheten burde vært 0,5 prosentpoeng høyere? Det er i tilfelle rundt 25.000 flere uten jobb.

Norske politikere vil måtte "finne seg sjæl" i valgkampen i 2017. Hvordan skal vi utdanne - og etterutdanne - både lærere, helsearbeidere og industriarbeidere til en ny og mer digital arbeidsplass? 

På hvilken måte skal vi beholde konkurransekraft i møte med andre land når oljenæringen er mindre viktig enn før? På lag med fremtiden vil innebære omstilling og IKT-løsninger, samt at privat og offentlig jobber sammen om bedre løsninger.  

Satsingen på private jobber bør på ingen måte bremse, men det er ingen enkle løsninger for et land hvor offentlig sektor står for halve "verdiskapingen".

Jeg ser frem til gode og nyanserte diskusjoner frem mot valget!

hits