hits

januar 2017

Arbeidsmarked: Faren over for Vestlandet?

Det er selvfølgelig for tidlig å konkludere med at arbeidsmarkedet er friskmeldt med over 130.000 arbeidsledige i Norge. Imorgen kommer nye tall fra SSB på arbeidsmarkedet, og de kan selvsagt gi oss ny kunnskap om hvor vi er i konjunkturfasen. 

Uansett er det noen positive signaler, også på Vestlandet. Det meldes om flere nye bedrifter i Norge og Rogaland i januar 2017 enn ett år tidligere, og antallet konkurser øker noe mindre enn før. Tallet på bedrifter med ansatte er også steget igjen, forsiktig oppgang, men mulig et viktig trendbrudd for regionen.

Selvsagt er det uheldig med flere langtidsledige enn vi ønsker for regionen og norsk arbeidsliv. 

Videre har jeg sett på noen tall fra skatteinngangen etter fylke som viser at flere fylker har fått en sterk økning i skatteinntekter de senere årene. Det er fortsatt vestlandet som sliter, men det snur opp igjen nå. 



Rogaland har opplevd en liten økning i skatteinngang fra lønnsskatter, arbeidsgiveravgift, bedriftsskatt og trygdeavgifter. Økningen i oljefylket er lavest av alle fylkene fra 2013 til 2016, med 2,5% eller 1,8 mrd kroner. Det er likevel over nivået (nominelt) fra før oljesmellen slo til i 2014. Troms ligger på topp med en utrolig vekst på rundt 20 %. Det er nok beviset på suksess innen fisk, sjømat og bra vekst i arbeidsmarkedet. Hele 2,9 mrd kroner høyere skatteinngang i 2016 sammenliknet med 2013.

Det er som man ser store regionale variasjoner, og skatteinngangen inneholder mange ulike poster, hvor mye går til statskassen - og mindre går direkte til regionen/kommuner.

Likevel viser det at en stor del av bedrifts-Norge og flinke ansatte gjør en kjempeinnsats med omstillingen av Norge.

Det er nok også bidrag fra regionale tiltakspakker, skatteendringer og gründerstøtte samt lav rente/svakere krone, som drar opp aktiviteten mange steder. 

Alt er ikke svart -hvitt for oljelandet Norge. Det er viktig å ha med seg ved inngangen til valgåret 2017! 

Lille Trump og store Trump

Stopp verden, jeg vil hoppe av globaliseringskarusellen, sier USAs kommende president Trump. 

Det skjer større endringer enn på flere tiår når det gjelder synet på internasjonal arbeidsdeling, handel og offentlig innblanding. USA vil bremse kreftene fra globaliseringen, mens Kina roser gevinstene fra samhandel og markedsutviklingen.

      
Bilde: Donald Trump i valgkampen og Kinas president Xi Jinping i Davos, kilde DN.no

I Davos talte Kinas president Xi Jinping til elitene fra næringsliv og politikk. Rollene er fullstendig byttet om. Kina er blitt verdens tydeligste og største tilhenger av frihandel. USA er langt mer skeptisk enn tidligere. Det er selvsagt enklere å være tilhenger av frihandel og konkurranse hvis man er den mest konkurransedyktige økonomien.

I USA tiltrer en kontroversiell president Trump - som vant bla. på bakgrunn av virkningene som følger av en intens globaliseringsperiode (og en lite populær motkandidat). 

Egentlig er det ikke noen overraskelse etter at Asia og Mexico (samt deler av Øst-Europa) har tatt igjen USA og Europa som produksjonssted for arbeidsintensive varer. Verkstedet for arbeidsplasser i industrien har vært på flyttefot lenge. Millioner av ansatte i vesten har fått kjenne at rask, global konkurranse uten offentlig innblanding ofte skaper tapere internt i vestlige økonomier, mens fattige andre steder løfter sin arbeidsevne og inntekt betydelig. 

Land som USA og en stor del av Europa, med store gjeldsutfordringer etter Finanskrisen, har fått merke at de ikke klarer å sikre innbyggerne nye jobber eller god nok trygd. De har ikke de samme statsfinansielle musklene som Norge - og de har ikke en like stor andel ansatte direkte og indirekte med arbeidsgiver i stat eller kommune. Vi har lenge vært annerledeslandet.

Norge er nettopp blitt kåret til landet med den mest "rettferdige" fordelte veksten i verden.

http://e24.no/makro-og-politikk/arbeidsliv/world-economic-forum-norge-best-paa-inkluderende-vekst/23898504

Det er fordi vi har tjent enormt på ringvirkninger rundt oljen, kombinert med rettferdig (men dyr) lønnsdannelse og en raus offentlig sektor. I første runde får ansatte i private bedrifter høye lønninger fordi oljeprisen er høy, deretter følger andre private bedrifter etter. Bedrifter som ikke klarer lønnsnivået faller fra og går konkurs. Offentlige lønninger følger den private lønnsveksten, og kjøpekraften har økt betydelig. Det har sammen med lave renter sikret kraftig boligprisvekst, hyttebygging og høyt bilsalg for 2/3 av befolkningen.

Høy sysselsetting og god skattemoral medfører at flertallet kan betale relativt god trygd til de som faller ut av arbeidslivet (enten det er midlertidig eller varig). Det betyr ikke at alle er fornøyde med en arbeidsledighet på 4,8 %, men det er langt verre andre steder.

 

En liten, åpen økonomi som Norge har klart kunststykke å overleve med de globale kreftene fordi vi har hatt markedstilgang for våre varer (olje, gass, aluminium, fisk og tjenestebasert oljekunnskap og skipsfart). Vi har også fordelen av engelskkunnskaper og at Norge ikke utgjør noen trussel i politisk eller økonomisk forstand. Andre land har møtt langt tøffere utfordringer. Vi må derfor være litt forsiktige med en ensporet hyllest til globale markedskrefter når flere vestlige land opplever en "trykk-koker" hos store deler av sine velgergrupper. Effektiv handel er viktig, men politikere må uansett forholde seg til nasjonale valg og respektere velgerne sine. Brexit er et klart eksempel på det siste. Utenfra ser det usolidarisk og dramatisk ut for EU. Jeg tror konsekvensene blir mindre enn man frykter. 

Trump tiltrer som president i USA på fredag, og synet på veksten i verdensøkonomien er oppjustert før han begynner i jobben. http://www.aftenposten.no/okonomi/Eksperter-spadde-okonomisk-ragnarok-etter-Brexit-og-Trump-Nye-tall-viser-okt-optimisme-612973b.html

Det kan være fornuftig å holde igjen noe på skepsisen til mannen har styrt landet en periode. 

I Norge går det mot Stortingsvalg i september.

Tre megatrender vil påvirke valget: Globalisering, teknologi og eldrebølgen. Alle går i bunn og grunn inn på tema arbeidsplasser og helse. Og selvsagt vil sentraliseringen som Senterpartiet vil fremheve som vår tids største utfordring her hjemme, stå i sentrum.

Slagsvold Vedum, av noen kalt Lille Trump, vil vinne mange velgere på å fronte misnøye mot Oslo-eliten gjennom den lange valgkampen. Hvordan skal Erna og co hindre at Lille Trump får opp mot 10 prosent av landets velgere?

 

For alle oss som er engasjert i økonomi, politikk og samfunnet vi lever i, ser 2017 ut til å bli svært spennende. Når Kina snakker opp markedets fortreffelighet, USA vil bremse frihandelen og Storbritannia går ut av EU, ser det ut som verden er blitt gal?

I tillegg stiger Senterpartiet på meningsmålingene. Tiden er inne for å tenke nye tanker som går langt utover dieselforbudet i hovedstaden.

Skaper oljekrise og digitalisering dommedag?

Dommedag truer norsk arbeidsliv

Roboter overtar jobbene til flere og flere i de arbeidsintensive bransjene. I Dagens Næringsliv spår Visma-sjefen at en digital revolusjon venter. Jeg er helt enig, men tror at mulighetene til å skape nye jobber i privat sektor fortsatt finnes. Videre ser det ut som at oljepenger er nødvendig for å smøre omstillingene. Her er Norge verdensmester.

Større statlige arbeidsplasser som Statoil, Posten og deleide DNB sysselsetter færre enn for 10-15 år siden. Det skyldes en kombinasjon av liberalisering av markeder, ny teknologi og uttak av produktivitetsgevinster. I året hvor et viktig Stortingsvalg står foran oss, er det klokt å tenke seg grundig om. Vil nærmest alle jobbene forsvinne?



Ny virkelighet krever ny kompetanse

Det norske arbeidsmarkedet står foran enorme forandringer med digitalisering av stadig nye oppgaver, færre ansatte bak hver produserte enhet og mindre oljeproduksjon (ringvirkninger) enn tidligere. Det har skjedd store endringer innen industrien, finans og media siden år 2000. Mange har mistet jobben, men et flertall har fått ny jobb etterpå. Norge har en periode med svært høy verdiskaping fra 2003 til 2014, så kom oljesmellen med store negative konsekvenser på næringen, leverandørindustrien og jobbveksten. Det er ingen tvil om at historisk lav rente, svakere krone for eksportindustrien og ekspansiv finanspolitikk (bla. store infrastruktursatsinger) har holdt arbeidsmarkedet flytende i tøffe tider. 

Hvordan er det da mulig at arbeidsledigheten er høy, rundt 4,8% (AKU), med 225 milliarder kroner i oljepengebruk?

Vi må være klar over at arbeidsmarkedet er dynamisk på den måten at nye jobber skapes, samtidig som andre forsvinner. Kombinasjonen av oljekrise, digitalisering av store bransjer og mer fokus på effektivitet i offentlig sektor betyr mindre sysselsettingsvekst per produksjonsenhet eller per brukt oljekrone. Det er ikke lenger tradisjon for å lage skjermede arbeidsplasser i offentlig sektor eller store private bedrifter, for den saks skyld. Global konkurranse har endret arbeidslivets forutsetninger betydelig. 

Rusten verktøykasse?

De store omstillingene gjør at både skattekutt og bruk av offentlig sektor som støtpute for ledighet ved høy oljepengebruk virker sløvere enn tidligere. Alle land setter ned skattene, så det gir liten effekt, men konsekvensene ved å la være kan være store. Infrastrukturprosjekter og bygging av veier har gitt positive virkninger for ledighet innen bygg & anlegg. En del av dette går til utenlandske aktører eller underleverandører, slik er det med en global markedsplass. Økt sysselsetting i offentlig sektor er et stort dilemma. Vi har trengt flere arbeidsplasser når ledigheten steg kraftig, men vi ønsker ikke å blåse opp utgiftsnivået og lønninger i offentlig sektor. Jeg tror det har vært nødvendig pga stor privat, digitalisert omstilling - kombinert med vår nordiske modell som setter lav arbeidsledighet som viktigste politiske suksessparameter. 

Økonomer og andre bezzervissere som sier oljepengebruken burde vært betydelig lavere de siste 2-3 årene, sier egentlig at arbeidsledigheten burde vært 0,5 prosentpoeng høyere? Det er i tilfelle rundt 25.000 flere uten jobb.

Norske politikere vil måtte "finne seg sjæl" i valgkampen i 2017. Hvordan skal vi utdanne - og etterutdanne - både lærere, helsearbeidere og industriarbeidere til en ny og mer digital arbeidsplass? 

På hvilken måte skal vi beholde konkurransekraft i møte med andre land når oljenæringen er mindre viktig enn før? På lag med fremtiden vil innebære omstilling og IKT-løsninger, samt at privat og offentlig jobber sammen om bedre løsninger.  

Satsingen på private jobber bør på ingen måte bremse, men det er ingen enkle løsninger for et land hvor offentlig sektor står for halve "verdiskapingen".

Jeg ser frem til gode og nyanserte diskusjoner frem mot valget!