hits

februar 2013

Gladmeldingen fra Norges Bank?

Jeg har vel sjelden opplevd en så feststemt sentralbanksjef.

Ja, han er bekymret. Det skal en mann i hans stilling være. Alltid. Uansett.

Men det er en optimistisk årstale der han slår klart fast hvor heldige vi er i Norge med oljerikdommen. Han sier faktisk tydelig at den vil vare lenge; uvanlig for en sentralbank, men jeg liker det jeg hører…

”Norsk økonomi er i en særstilling. Rikdommen i vår tid er ikke kortvarig. Vi vil trolig nyte godt av inntekter og positive impulser fra oljevirksomheten i mange tiår fremover”.

Han avslutter mer tradisjonelt med å advare oss alle mot overbegeistring;

Men kilden springer ikke evig. Skal vi opprettholde velferden over tid og redusere sårbarheten mot fall i oljeinntektene, må vi få frem flere lønnsomme investeringer også i fastlandsøkonomien – både i offentlig og i privat sektor. Og vi må i større grad stimulere til deltagelse i yrkesliv og verdiskaping”.

Det var likevel en ganske optimistisk sentralbanksjef som ga oss sine perspektiver på norsk økonomi i går.

Andre viktige budskap var:

Vi er blitt enda mer oljeavhengige, og nærmere 2/3 av vår eksport er i dag tilknyttet oljevirksomheten.

Norsk økonomi ser på overflaten helt utrolig ut med god vekst og lav arbeidsledighet, men vi bør helst ha flere ben å stå på. Og oljeinntektene driver opp lønninger, boligpriser og gjeld.

Vi jobber langt mindre enn våre naboland, og en stor andel av suksessen i Norge de siste 10 årene er høye priser på det vi selger og lavere importpriser. Det kan snu tilbake.

Olsen er også bekymret for at vi er mindre produktive enn tidligere. Det skyldes i stor grad en kraftig arbeidsinnvandring og at ”sysselsettingen har kommet i arbeidsintensive sektorer med relativt lav produktivitet”.

Han er tydelig på at offentlig konsum har vokst langt mer enn investeringer. Det går rett inn i Stortingsvalgkampen 2013, hvor partiene slåss om veiinvesteringer opp mot andre formål.

På næringspolitikken blander han seg indirekte inn i både skattediskusjonen (fomuesskatt), og Holden 3 med kostnadsnivået:

” …både i offentlig sektor og i det private næringslivet på fastlandet har vanskeligheter med å finne lønnsomme investeringsprosjekter.”

Tolkningen: Offentlige lønninger og oljeklyngens enorme vekst skviser vanlig næringsliv, veibygging og andre viktige investeringer. For en gavepakke til borgerlige politikere…

Noen må jobbe mer. Noen må snakke sammen. Men utviklingen i Kina betyr mer enn noe annet?

Ja, for en gladmelding Olsen leverte til norsk samfunnselite!

Utsatt krise!

Johnsen klarer ikke helt å skape stemning for nye tiltak og forbedringer av den norske modellen. Pressemeldingen for norsk fremtid de neste 40-50 årene starter slik;

- Norge er et rikt samfunn med gode offentlige velferdsordninger. Vi kan være stolte av vår evne til å kombinere høy velstand og små forskjeller, sier finansminister Sigbjørn Johnsen. Framover vil vi likevel bli stilt ovenfor betydelige utfordringer. Økt levealder vil utfordre bærekraften i våre offentlige finanser hvis ikke også avgangsalderen fra arbeidslivet øker.

For generasjon X og Y er ikke dette så veldig dramatisk. Vi må jobbe lenger, eller betale mer for offentlige tjenester. Alternativt kan arbeidskraft utenfra og smartere teknologi gjøre mye av jobben.

En ting er sikkert: De lange linjene i Regjeringens Langtidsbudsjett mot 2060 vil aldri treffe mål. Det er heller ikke meningen. Vi kan finne god lærdom i et velskrevet dokument, hvis vi leter litt. Feks;

Statsfinansene får lite hjelp fra mer effektiv privat sektor!

Gjennom den norske modellen og trepartssamarbeidet blir høyere produktivitet et grunnlag for høyere lønnsvekst. Jobber vi smartere (mer effektivt) kan vi ta ut mer lønn uten at det går utover konkurranseevnen vår. Siden offentlig sektor har omtrent samme lønnsvekst og en stor andel lønnskostnader i velferdsproduksjonen, stiger offentlig utgifter kraftig sammen med lønnsveksten i privat sektor.

Utfordringen er at produktiviteten ikke er like høy i offentlig sektor, men forutsatt til ca 0,5 prosent i perioden 2001-2011. I tillegg er trygder og pensjoner justert opp med generell lønnsutvikling over tid, som øker desto mer jo mer produktivt private virksomheter utvikler seg. Da er statsfinansene nærmest uendret på lang sikt.

Dermed er det innovasjon og fornyelse i tjenester som stat og kommuner står for som virkelig er løsningen. Da blir det bedre tjenester for mindre kostnad, og her vil det skje mye de neste 20 årene. Det kan være innføring av omsorgsteknologi slik at eldre kan bo hjemme lenger, eller bedre  informasjonsflyt i saksbehandling og byråkratiet.

Siden staten er så rik som i dag, er det enkelt for politikere å utsette denne typen reformer. Krisen er for langt unna i dagens oljerike Norge.

Nok en gang har høyere oljepris, flere nye oljefunn, omstillinger i næringslivet – god produktivitetsvekst, (skisse til) pensjonsreform, sterk innvandring og mange kvinner i arbeid, reddet oss fra krisen.

På et senere tidspunkt vil politikerne måtte vurdere om egenandeler skal økes eller innføres for nye tjenester. Jeg er sikker på at det åpner seg markedsmuligheter for private aktører de neste 10 årene. Det vil sikre innovasjon og fremgang, men også utfordre deler av den norske modellen.

Vårt eneste håp er at vi kan gjøre riktige valg for fremtiden selv om krisetidene er utsatt?